Ismail Kadare

Jardar Nuland Østbø

I denne korte romanen, Dukken, tar Kadare leseren med til sin barndoms by Gjirokastër. Her skildrer han forholdet mellom en mor og en sønn. Moren er sart og lett som en dukke av pappmasje, og føler seg helt bortkommen i et stort hus som det er forventet at hun skal ta styringen over. Da hun flytter inn til svigerfamilien som nygift 17-åring, beskrives det som en inntrengning i fiendens leir. Det gjør ikke saken bedre at svigermoren og hennes søstre følger hvert skritt den unge nye husfrua tar med teaterkikkert. Ei heller at svigermoren mot livets høst ilegger seg selv portforbud, i tråd med lokale skikker, slik at det blir enda vanskeligere for «dukken»å komme unna svigermorens bydende blikk.

Med tiden forplanter morens usikkerhet seg også over til forholdet til sønnen: Står hun i veien for hans prosess for å realisere seg som kunstner? Vil han se seg omkring etter en annen og bedre mor når han er blitt en berømt forfatter?

Dukken er en delikat utformet historie om hjem, familie, kreative aspirasjoner og personlig og politisk frihet. Ismail Kadare bruker kunsten - fra japansk masketeater til russisk lyrikk - som verktøy for å oppnå en bedre forståelse av «mysteriet mor». Samtidig svermer han for minnene fra barndommens verden, og for familiens tre hundre år gamle kråkeslott av et hus, med blinddører og eget fengsel.