Denne boken gir en grunnleggende og lettlest innføring i musikkens utvikling fra de eldste tider fram til i dag, med særlig vekt på tidsrommet 1700.1900, men også jazz og den nye musikken er med. Norsk og nordisk musikk er dessuten beskrevet og integrert på en måte som man ikke finner i andre internasjonale musikkoversikter. Levende musikk er en uunnværlig veiviser for studenter, musikere, konsertgjengere, CD-kjøpere . ja, for alle musikkinteresserte. Som professor ved Norges musikkhøgskole, som organist, komponist, musikkanmelder, faglitterær forfatter og skattet foredragsholder spiller Harald Herresthal en aktiv rolle i norsk musikkliv. Han regnes for å være en av de fremste ekspertene innen norsk musikkhistorie fra 1800-tallet og 1900-tallet.

De mer enn 400 årene i union har satt dype spor i både dansk og norsk lovgivning, språk og kultur. I Danmark er imidlertid Norge blitt skrevet mer eller mindre ut av historien, mens man i Norge gjerne omtaler felleshistorien som «400-årsnatten». I begge land er minnene om det politiske og kulturelle samlivet langt på vei visket ut. Dette gjelder særlig betydningen av den kulturelle unionen, som besto helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. I nesten hundre år var København i praksis fortsatt Norges kulturelle hovedstad, og omvendt spilte norske kunstnere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg en avgjørende rolle for kulturlivet i Danmark. På samme måte var det også lenge nære forbindelser mellom politiske partier og fagforeninger på tvers av Skagerrak. I Mellem brødre kaster en rekke danske og norske forskere nytt lys over disse nære relasjonene. Boken kan bidra til at vi i større grad anerkjenner den historiske betydningen av det dansk-norske samlivet og viser til fulle hvordan dansker og nordmenn gjennom tidene har inspirert og påvirket hverandre. Hovedredaktør er Rasmus Glenthøj. De øvrige bidragene er skrevet av Michael Bregnsbo, Karina Lykke Grand, Jørgen Haugan, Ruth Hemstad, Harald Herresthal, Knut Kjeldstadli, Ove Korsgaard, Bo Lidegaard, Jørn Lund, Thomas Lyngby, Gertrud Oelsner, Øystein Rian, Thomas Sehested, Jakob Seerup, Odd Arvid Storsveen, Dag Thorkildsen og Morten Nordhagen Ottosen. Forord ved Folketingets formann Pia Kjærsgaard og stortingspresident Olemic Thommessen.

Denne boken tar for seg musikkpolitikken for tidsrommet 1859-1905. Året 1859 er valgt som utgangspunkt, fordi politiske og kulturelle begivenheter i dette året ga næring til en nasjonalisme som både pekte frem mot unionens oppløsning i 1905 og som ble et underliggende element i kampen for å bygge opp et profesjonelt og selvstendig norsk musikkliv. Søknadene om støtte fra det offentlige til utdanningsstipend og andre gode musikalske formål står sentralt i boken. Søknadspapirene gir ny kunnskap om enkeltskjebner og hvordan ubemidlede ungdommer kjempet seg frem til en tornefull hverdag som profesjonell musiker. Også utdrag fra debattene i Stortinget er gjengitt, og her får vi et innblikk i politikernes syn på musikkens rolle i samfunnet og i hvilken grad de mente staten burde engasjere seg. En gryende motsetning mellom hovedstad og landet er merkbar, og Stortinget vurderte en del musikkaktiviteter som et lokalt og kommunalt anliggende. Stortingets manglende interesse for å bygge opp nasjonale musikkinstitusjoner beskrives, og noe av bokens hensikt er å vise at kunsten og kulturen aldri kan ta noe for gitt. Forståelsen for dens berettigelse må hele tiden begrunnes og tilkjempes på nytt.

Boken gir en oversikt over fremveksten av en nasjonal bevissthet om musikkens rolle i samfunnet i tiden 1814-1858. Musikklærer Lars Roverud lanserte i 1815 et skrift, som hadde til hensikt å gjøre politikerne oppmerksom på musikkens nasjonsdannende kraft og at det offentlige burde ha et ansvar for utdanningen av musikere og musikklærere. I løpet av første halvdel av 1800-tallet ble mange av Roveruds kulturpolitiske visjoner realisert. Sangen og musikken fikk en sentral plass i lærerutdanningen, det ble utarbeidet en felles norsk koralbok, de første folketoner ble nedtegnet og samlet inn, og det ble med støtte av det offentlige satt i gang kursvirksomhet for teologer og organister. En rekke kor og private musikkskoler ble forsøkt grunnlagt, samtidig som kravet om et nasjonalt musikkonservatorium ble sterkere. Fra 1850 fikk talentfulle norske musikere konkurrere om de statlige studie- og reisestipendene. En gjennomgang av søknadene, innstillingene og debatten i Stortinget i forbindelse med teater- og musikksaker gir et interessant innblikk i enkeltskjebner og i politikernes evige hodepine: skal det offentlige bruke penger på teaterdrift eller skal det heller bidra til å redusere antall nordmenn som fortsatt måtte spise barkebrød. Assosiasjonene til dagens debatt om sykehjemsplasser kontra operahus er nærliggende.

Narvik!!! Skrev Heinz Herresthal i årboken sin den 3. mai 1941. Det var flere måneder siden musikerne i militærkorpset hadde fått ordre om å dra til Norge for å underholde de tyske soldatene i Narvik. Endelig var de fremme, og Heinz var lykkelig for at han hittil hadde sluppet å delta i krigshandlinger. Noen måneder senere fortsatte han å skrive i årboken. Bakerst hadde han laget en liste med navn og adresser. Bare et av navnene var norsk, men det var til gjengjeld skrevet med uthevet skrift: Bjørg Nordsjø. Han hadde møtt kvinnen i sitt liv. I motsetning til mange skildringer av norske kvinner som forelsket seg i fienden, har denne historien en lykkelig slutt. Boken er en fortelling om sterke og målbevisste kvinner. Den handler også om den kulturelle bakgrunnen til Bjørg og Heinz og deres kamp for et verdig liv i etterkrigstiden. Boken har menneskelige og krigshistoriske dimensjoner som gjør den til noe langt mer enn en familiekrønike.

Boken tar for seg forskjellige sider ved musikkutviklingen i Norge fra 1770 til 1870. Den viser hvordan musikken ble brukt som nasjonalt og politisk virkemiddel, av dikterne for å fremme det nasjonale i kunsten, av kvinnene som en vei til likhet og frihet. Ny kunnskap om spenningen mellom innvandrere og innfødte i teater- og musikkliv fører direkte inn i dagens diskusjon om nasjonal egenart og konflikten mellom provinsialitet og nasjonalitet.

Ole Bull was one of the greatest violin virtuosos of the nineteenthcentury. Through his influence and position he inspired other Nor-wegian musicians and authors to create art on an international scale,and he became a door-opener for Norwegian musicians and composerswho wanted to reach beyond Norway's borders with their art.Franz Liszt was the greatest piano virtuoso of his time and createdmusic that resulted in the development of a new style in Europe. As one ofEurope's leading and most influential musicians, he used his reputation tohelp bring out talents from countries outside the established musical nationsof Italy, France and Germany.Like Bull, Liszt became a door-opener for Norwegian composers andpianists who needed inspiration and encouragement in their attempts tocreate a national music and a more professional cultural life in their homecountry.

Ole Bull var en av 1800-tallets største fiolinvirtuoser. Han inspirerte norske musikere og forfattere til å skape nasjonal kunst og ble med sitt store kontaktnett en døråpner for norske musikere og komponister som ville nå utover Norges grenser. Franz Liszt var sin tids største klavervirtuos. Med fenomenal teknikk og banebrytende komposisjoner fikk han en førende rolle i europeisk musikkliv. Denne posisjonen brukte han til å hjelpe frem talenter fra landene utenfor de etablerte musikknasjonene Italia, Frankrike og Tyskland. Med hans hjelp fikk de en enestående mulighet til å bli hørt på de store musikkfestene i Tyskland. Minst like viktig var oppmuntringen og inspirasjonen Liszt ga de unge komponistene i forhold til å skape en nasjonal musikk og å bygge opp et profesjonelt kulturliv i hjemlandet. I denne boken skildres den livslange vennskapen mellom Liszt og Bull og deres felles rolle som inspirasjonskilder og døråpnere for Johan Svendsen, Edvard Grieg, Johan Selmer, Ole Olsen og mange norske klaverspillende kvinner og menn. "Jeg har hatt stor glede av Griegs verk." Liszt om Grieg "Liszt var makeløs mot meg." Grieg om Liszt

Ingen norsk komponist har i nyere tid blitt feiret på samme måte som Arne Nordheim. Nå er et av de kraftigste etterskjelvene fra fjorårets 70-årsmarkering kommet: En eksklusiv CD-boks med hele 7 plater, som samler til sammen nesten åtte timer av komponistens pågående livsverk - inkludert en rekke stykker som ikke tidligere har vært tilgjengelig på CD. I går møtte komponisten en lydhør forsamling på Kunstnernes Hus i Oslo, der han selv presenterte "Listen - The Art Of Arne Nordheim".

Fiolinvirtuosen Ole Bull hadde et eget blikk for talentene. Han hentet Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson som instruktører til sitt Norske Theater i Bergen og bidro til at Ibsen kunne skape dramatiske verker i verdensklasse. Grieg ga Bull æren for at han valgte musikken som livsoppgave og fant sin vei som tonekunstner. I denne boken skal vi se på Ole Bulls betydning for Edvard Griegs kunstneriske utvikling og på deres rolle som nasjonsbyggere. Harald Herresthal (1944) er professor ved Norges musikkhøgskole. Foruten å være pedagog og utøvende musiker har han publisert en rekke fagartikler og musikkbøker på nasjonale og internasjonale forlag og fått priser og utmerkelser for sitt virke for norsk musikk. I 2010 avsluttet Herresthal en monumental firebindsbiografi om Ole Bull, som av en samlet presse høstet strålende kritikker

Ole Bull er blitt enkemann og fortsetter sin omflakkende kunstnertilværelse i Skandinavia, Europa og Amerika. Under oppholdene i Norge fører han et gjestfritt hus på Valestrand og inspirerer sine kunstnerkolleger til å tenke nasjonalt. 60 år gammel gifter han seg med den amerikanske ungpiken Sara Thorp og bygger villaen på Lysøen. Bestigelsen av Kheopspyramiden på fødselsdagen 5. februar 1876 blir et spektakulært høydepunkt i livet hans. Motivet og drivkraften er drømmen om å oppnå udødelighet, slik hans historiske forbilder. Til tonene av Mozarts Requiem dør Ole Bull den 17. august 1880. Så følger en gravferd som i regi overgår alt hva Norge har sett av personlig heltedyrkelse.

Boken er en studie av hele det nasjonalsosialistiske regimet med fokus på musikk som propaganda. Med utgangspunkt i kjente og ukjente kilder viser forfatteren hvordan tyske og norske sangere, musikere og komponister ble brukt i propagandafremstøt, hvordan det norske musikklivet satte seg til motverge, og hvordan "gode nordmenn" prøvde å manøvrere i et uklart og farlig farvann.

Boken handler om musikeren Rolf Schüttauf. Han var regnet som en av Tysklands unge og mest talentfulle fløytister da han høsten 1926 begynte som solofløytist i Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo. En strålende musikerkarriere tok slutt da Schüttauf året etter det tyske angrepet på Norge i 1940 gikk inn som tolk i det fryktede Gestapo. Han døde høsten 1944 på dramatisk vis under en skuddveksling med to motstandsmenn fra Vågårdsgruppa. Beskrivelsen av de tre årene han som Gestapos tolk var innblandet i tortur- og drapshandlinger, bygger på tidligere beretninger, men er i denne boken tilført nye fakta.