Sommerboken er historien om Sophia, en seks år gammel nysgjerrig og vitebegjærlig jente, og hennes farmor. De tilbringer sommeren på en lite øy i den finske skjærgården. Sammen streifer de rundt på øya, svømmer i dybt, forbudt vann, bygger båter av bark og blader, studerer insekter og blomster, tegner og skriver - men først og fremst følger de hver især deres egne luner og innfall, og snakker om tilværelsen og naturens små og store mysterier og undere.

Amziz Shabaz Kumar Sen, en inder bosatt i Norge, er på flukt fra politiet. Han er mistenkt for en forbrytelse han ikke vet hva er og det er i denne situasjonen, med politiet i hælene, at han rekapitulerer sitt liv, forteller sin historie: Jeg har vært for ubeskjeden. Det er min forbrytelse. Jeg har villet for mye, like mye som de store oppdagelsesreisende, de som ikke ga seg, selv om risikoen underveis var " å tippe utfor horisonten". Og kanskje er dette hele forbrytelsen? Vi tas med på en reise gjennom store deler av Europa hvor dagligdagse hendelser, barndomserindringer, drøm og virkelighet veves sammen. Romanen er et angrep mot det forfatteren oppfatter som europeisk oppblåsthet, sjåvinisme og overdreven tro på egen fortreffelighet - og denne holdningens møte med annerledestenkende kulturer. I 1993 mottok Tove Nilsens Riksmålsforbundets litteraturpris for "Øyets sult", og hun ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for denne romanen.

Denne boka er en tidskapsel. Den handler om rasisme og røtter, om oppveksten jeg og Norge har delt, og om hvordan vi begge har forandret oss etter drapet på Benjamin Hermansen, 11. september, 22. juli og drapet pa. George Floyd. Boka har også blitt en fortelling om forbudt kjærlighet, kameratskap og håp. Gjør hva dere vil med den, resten er opp til dere. En sterk, morsom og tankevekkende beretning om sin families liv. Zeshan Shakar, forfatter Plutselig fikk diskusjonen om rasisme i Norge et konkret innhold, og med Yohan Shanmugaratnams bok er det ingen unnskyldning for uvitenhet. "Vi puster fortsatt" viser at ingen kan være antirasist uten å være det i handling. Les, lær og bli aktivist! Tore Linné Eriksen, professor i historie Brevet til forfatterens barn, er brevet til oss alle. Boka er en stafettpinne jeg mottar og mer enn gjerne gir videre. Den er oppklarende om rasismen og optimistisk på vegne av antirasismen. Det siste gir håp! Tove Nilsen, forfatter

«Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang.» Hun er tilbake på Kreta. Den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft, og hun møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små. Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med han hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann som hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved tanken på voksen kjærlighet som gjør henne ekstra sårbar? På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men hun legger merke til at det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom. «Himmelske tilstander» er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet.

"Vi er fem søsken. Vi bor i ulike byer, noen av oss i utlandet, og vi skriver ikke ofte til hverandre. Når vi møtes, kan vi være likegyldige og fjerne overfor hverandre. Men det skal bare ett ord til, en eneste replikk fra de gamle frasene som vi har hørt og gjentatt utallige ganger i barndommen. Disse utsagnene er grunnlaget for samholdet i familien vår, som vil bestå så lenge vi befinner oss i denne verden, de vil gjenskapes og gjenoppstå på de mest ulike steder på jord idet en av oss sier «Ærede signor Lipmann» og vi straks vil høre fars utålmodige stemme runge i ørene: «Gi dere med denne historien! Jeg har hørt den tusen ganger før!»" I den selvbiografiske klassikeren "Familieleksikon" (1963) tegner Natalia Ginzburg et kjærlighetsfullt og uforglemmelig portrett av sin italienske familie og av det italienske samfunnet under fascismen og nazismen. Faren Guiseppe og moren Lidia - stadig på kollisjonskurs - fyller hjemmet i Torino med venner, bøker og politikk. Det krangles og diskuteres, og historier fortelles, om barn og barnebarn, beste- og oldeforeldre, tanter og onkler, bekjente og berømtheter. Midt i dette vokser de fem barna opp, samtidig som Mussolinis skygge faller over landet. "Familieleksikon" er en vilter, varm og humoristisk roman om minner og fortelling, om hjemlengsel og uslitelige bånd, og om de frasene som utgjør en families helt egne vokabular. Med forord av TOVE NILSEN.

Antropologistudenten August Lauritzen lever et ryddig og tilrettelagt liv med sin Else, men hvordan er egentlig tilværelsen for en antropologistudent som ikke reiser og oppsøker de kulturene han studerer og er opptatt av, og hva med hans kone, matematikk- og litteraturstudenten som vier hele sin fritid til å forske på misforståtte kvinner i verdenskunsten? I "Amazonaspornografen" tar Tove Nilsen oss med på en reise gjennom våre daglige lengsler og drømmer, og gjennom utrolige kvinneskjebner og kulturers mangfoldigheter. "frodig fabulerende og full av fascinasjon og undring over alle menneskelivets ytringer." ADRESSEAVISEN "sin hittil beste bok." HAMAR ARBEIDERBLAD "et stykke humørfylt prosa som spriker i alle retninger, men som kanskje nettopp derfor er umulig å ikke bli glad i." INGVAR AMBJØRNSEN, VG

Det er vinteren før månelandingen i 1969. Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er 16-17 år gamle. Hjemme hos Tove i treromsleiligheten i åttende etasje i blokken på Bøler vanker utenlandske sjøfolk, det er dekkede bord og raushet, men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende, moren forventer datterens lojalitet. Goggen er den eneste Tove føler at hun kan stole på, men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre. Den voksne fortelleren vil finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen, hvorfor skulle akkurat de ende som uløselighetene i geometrien? Tove Nilsen vender her tilbake til miljøet og personene fra romanene Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg. Drabantbymiljøet og Oslo fra slutten av sekstitallet er nærmest som gjenskapt i denne boka, Nilsen går inn i et kjent landskap og gjør det samtidig nytt.

«Jordmoren ga meg barnet som ingen andre hadde holdt» I denne boken inviteres vi med inn i begynnelsenes rike, der lykke og smerte er nærmeste naboer, der underet er selve hverdagen, der mennesker og mødre blir til. Tove Nilsen lar sin egen moderskapsfortelling inngå i mylderet av historier om andre mødre: om voldsomme naturkrefter, bunnløs ømhet og silkemyke babytær - og nyfødtblikket, som ikke helt tilhører denne verden. Hun forteller om den overraskende opplevelsen hun selv hadde da navlestrengen ble kuttet, av å forbindes til andre mødre, mødre til alle tider, mødre i kunsten, i mytologien, til og med til mødrene i dyreriket. Vi får innblikk i noe av den magiske tenkningen som alltid har omgitt mor og barn, og som skal beskytte dem; vi får lysende hverdagsskildringer fra fødeavdelingen på et stort sykehus, vi møter moderne kvinner i situasjoner der planer og forventninger må kastes om på idet naturen overtar regien, og vi møter fødselens heltinner, jordmødrene, de som er tettest på i livets mest omkalfatrende øyeblikk. `Om moderskap` er en varm påminnelse om dette øyeblikket. For glemselen senker seg så lett - selv over det aller største.

Det er vinteren før månelandingen i 1969. Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er 16-17 år gamle. Hjemme hos Tove i treromsleiligheten i åttende etasje i blokken på Bøler vanker utenlandske sjøfolk, det er dekkede bord og raushet, men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende, moren forventer datterens lojalitet. Goggen er den eneste Tove føler at hun kan stole på, men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre. Den voksne fortelleren vil finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen, hvorfor skulle akkurat de ende som uløselighetene i geometrien? Tove Nilsen vender her tilbake til miljøet og personene fra romanene Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg. Drabantbymiljøet og Oslo fra slutten av sekstitallet er nærmest som gjenskapt i denne boka, Nilsen går inn i et kjent landskap og gjør det samtidig nytt.

Kjell Østby hadde øyeblikk av klarsyn da han kunne se seg selv som en genial fotograf, en snill sønn, en god far og en enda bedre ektemann, en som alle var glad i og beundret, ikke minst alle de vakre kvinene han så overalt, som bak hans noe slitte ytre kunne se at han var et funn av en mann. Da trodde han også at kaoset av bilder i hans indre en gang skulle vike for det store overblikket, og at han endelig skulle slå til! "Tilværelsens usigelige flotthet" MERETE ALFSEN, DAGBLADET "Tove Nilsen er en ypperlig forteller" EILIV EIDE, BERGENS TIDENDE

Her møter vi igjen Tove og Goggen fra Skyskraperengler og Skyskrapersommer. Tove er på besøk hos farmor og farfar ved Drammensfjorden. En dag sniker hun seg avgårde til en telefonkiosk der hun ringer til Goggen som er plassert i forbedringsanstalt på Bastøy. Litt senere er han på rømmen fra både politi, foreldre og skole og Tove er den eneste han stoler på. Dette er den tredje romanen om Tove.

Denne romanen er en barndomsskildring fra Bøler i Oslo, fra den aller første drabantbygenerasjonen. Tre 11-åringer suger til seg inntrykk fra voksenverdenen. Fra beste plass på galleriet spionerer de på det livet de i alle fall ikke vil kopiere. Dette er den første romanen om Tove som vokser opp i drabantbyen Bøler i Oslo.

Boken fortsetter fortellingen med flere av personene fra Skyskraperengler. Nå er Tove 13 år, det er sommerferie, og når hun ikke er sammen med Siri eller går tur med fru Hoffs hund, leser hun bøker. Dessuten er Goggen hjemme og dukker opp mye oftere enn før. Det blir en mer begivenhetsrik sommer enn Tove har forestilt seg, og når den er over, er mye blitt annerledes. Dette er den andre romanen om Tove.

"Skyskraperengler" var Tove Nilsens gjennombruddsroman, og er allerede blitt en klassiker blant moderne oppvekstromaner. I "Skyskrapersommer" og "G for Georg" følger vi ungjenta Tove videre, sammen med Siri, Goggen og de andre suger hun til seg inntrykk fra voksenverdenen. Tove Nilsens "Skyskraper-trilogi" er en rik og varm fortelling om den aller første drabantbygenerasjonen i Norge.

Det er en lys sommernatt i Oslo og den kvinnelige fortelleren stopper en drosje på vei hjem fra sentrum etter å ha holdt et foredrag om romanskriving. Idet hun setter seg inn får hun en følelse av at det skulle hun aldri ha gjort, og ettersom handlingen utvikles får hun sine onde anelser bekreftet. "Kvinner om natten" handler om hva mot er, hvordan man kan miste det og vinne det igjen. Og om hvilke styrker og begrensninger som ligger i å ha en kvinnekropp. På finurlig vis handler den også om språkets styrker og begrensninger; om hvordan fortellinger kan misforstås og språket slå tilbake på en selv.

Øyer i hjertet handler om hva det å reise gjør med den som reiser, og hvordan minnene fra stedene du har vært setter seg i deg og gjør deg til den du er, om hvordan noen landskap fortsetter å gi gjenklang i deg. Øyer i hjertethandler om det å reise som en måte å leve på; reisene utgjør et hemmelig liv med erfaringer som ikke uten videre lar seg omsette i det kjente. Boka inneholder fortellinger fra øyer som Skåtøy utenfor Kragerø og Kreta - øyer forfatteren har besøkt mye, er glad i og som har blitt en del av henne. Tove Nilsen forteller om en kvinne i Venezia med ruller i håret som blir et bilde på ujålete ujåleri, om den kritthvite middelaldrende huseieren som bader på en tilbakeholden måte, om å plukke opp fremmede hunder og om å finne glede og fortrøstning ved å befinne seg i periferien av andres liv. En overskuddsbok fra en klok, innsiktsfull og nysgjerrig forteller.

Boken er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008. Boken inneholder: Vårbarn: Kristine og Anders møttes på en fest i fjor. Nå skal de bli foreldre. Handlingen er sentrert rundt Kristine der hun venter på barselavdelingen, og forteller om jordmødrene og de fødendes verden. Jordmor på jorda: Romsdalen, 1880. Husmannsjenta Martha Kristine utdanner seg til jordmor i Christiania. Når hun vender hjem etter fullført utdannelse, må hun til slutt gå rettens vei for å kjempe fram sin profesjon, på bekostning av de gamle hjelpekonene. Romanen handler om forfatterens tippoldemor og inngår i familiekrøniken som ender med "Heimlandet. Barndom" (1985) og "Mors og fars historie" (2005).