"Man fødes ikke som kvinne, man blir det," sier den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir (1908-1986). Det annet kjønn er Beauvoirs banebrytende verk, også kalt "feminismens bibel". Men hva slags feminisme? "Hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," skrev Aristoteles. Fra Platon, via Thomas Aquinas og til mer moderne tenkere som Hegel, er forestillingen om kvinnen som "Den andre" blitt ført videre. Er kvinnen "annethet"? Er hun en gåte? Simone de Beauvoir tilbakeviser slike mytiske forestillinger ved å ta for seg kvinner og kvinnelighet i myter, historie, filosofi og litteratur, husarbeid, forelskelse, ekteskap, barn og visjoner om fremtidig frihet. For Simone de Beauvoir er menneskelig frihet knyttet til transcendens; livet får mening gjennom handling. Som artsvesen er enhver kvinne og mann både immanent og transcendent. Men for kvinner er handlingens vei ofte sperret, og ikke minst skyldes dette oppdragelsen. Hennes biologiske skjebne har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Hun stenges inne i gjentakelsen og immanensen, mens mannen "virkeliggjør seg selv". Hans rolle er utadrettet og skapende: "han overskrider nåtiden, han åpner fremtiden. "Hun vinge-stekkes, og så beklager man seg over at hun ikke kan fly! Men kvinnen er ikke bare objekt, hun er selv subjekt. Og kvinnerollen er ingen stivnet realitet, den er en rolle i stadig tilblivelse, hvis muligheter stadig må diskuteres. Ifølge Beauvoir må kroppen forstås som en situasjon; biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer. Innledende essay av Toril Moi.

Moi drøfter spørsmålet om det personliges plass i filosofi og teori. Med utgangspunkt i en analyse av Simone de Beauvoirs filosofiske stil viser hun at det går an å bruke det personlige uten å gi avkall på det filosofiske håpet om å komme fram til generelt gyldige innsikter. Har litteraturliste og register.

Forfatteren gir i dette essayet en kritisk analyse av poststrukturalisenes syn på kjønn, og viser at Simone de Beauvoirs fenomenologiske forståelse av hva det betyr å ha en kjønnet kropp, er et dypt relevant og radikalt alternativ både til poststrukturalismen og til andre utbredte kvinnelighetsteorier. Med referanseliste og stikkordregister.

Møt ti av vår tids viktigste feministiske tenkere - Julia Kristeva, Hélène Cixous, Luce Irigaray, Camille Paglia, Susan Bordo, Judith Butler, Martha Nussbaum, G.C. Spivak, Drucilla Cornell og Toril Moi. Birgitte Huitfeldt Midttun har møtt og snakket med ti fremstående feministiske kvinnelige tenkere av i dag. De deler sine ideer om feministisk teori, filosofi, kjønn, kvinnen og hennes tilblivelse, kroppen og språket. I samtalen med forfatteren blir vanskelige og uangripelige temaer enklere å forstå, og ideene klare og tydelige. Disse kvinnene er alle fargerike personligheter. De fører glitrende penner, og er skarpe kultur- og samfunnsobservatører - alle med flere epokegjørende bøker bak seg. Den livslange filosofiske samtalen om kvinnen og skriften binder dem sammen, de er kvinner av sin tid og på reise i feminismens ånd - med et klart humanistisk budskap: før grunnleggende endringer kan skje i samfunnet, må kvinnen finne sitt eget språk og sin egen stemme, i sitt eget jeg, i språket og samfunnet.

Baudelaire, Flaubert og Manet er modernismens grunnleggere. Men hvorfor ikke også Ibsen? Det Baudelaire betydde for moderne poesi, Flaubert for romanen og Manet for moderne maleri, var Ibsen for teater, skriver Toril Moi i denne store Ibsen-boken. I "Ibsens modernisme" løftes Ibsen ut av det nasjonale og bringes inn i en europeisk sammenheng. Toril Moi drøfter Ibsens kulturelle ressurser og den estetiske debatten i hans samtid. Hun analyserer idealismen som estetisk norm, og viser på hvilken måte Ibsen frigjorde seg fra den idealistiske tvangstrøyen. Særlig tar hun for seg dikterens visuelle verden: visuell underholdning, maleri og teater. Sentralt i hennes tilnærming står Ibsens kvinner, språk og mening, ekteskap og frihet - og synet på det hverdagslige. Moi hevder at den tradisjonelle motsetningen mellom realisme og modernisme hindrer oss i å forstå Ibsens modernisme, som raffinert viser oss at det ikke finnes noen motsetning mellom illusjon og refleksjon. Ved å gjenoppdage idealismen og revidere forståelsen av realisme og modernisme, skaper "Ibsens modernisme" ikke bare et nytt bilde av Ibsen, men også en ny forståelse av litteraturhistorien. Toril Moi er norsk og professor i litteraturvitenskap ved Duke University i USA.

Boka er en kritisk fremstilling av Simone de Beauvoirs liv og virke. Den spenner fra en historisk-sosiologisk analyse av det franske utdanningsvesenets rolle i hennes liv, til nærlesninger av hennes tanker om kjærlighet, begjær og seksualitet i romanene, biografiene og i "Det annet kjønn". Med kildehenvisninger og stikkordregister.

Med innledende essay av Toril Moi. Bokklubben Dagens Bøker. 2000

«Hva er det med "Av måneskinn" som er så smertefullt for meg, et jentebarn født på 1950-tallet?» I Torborg Nedreaas' forfatterskap er kvinners samfunnsvilkår en tilbakevendende tematikk. Forfatterens politiske engasjement og skarpe stemme engasjerte norske lesere på 1950-tallet. Men klarte hun å skrive seg fri fra samtidens kvinnesyn og kjærlighetsmyte? Nedreaas' "Av måneskinn gror det ingenting" fra 1947 omtales ofte som Norges første abortroman. Toril Moi leser den som et uhyrlig skremmebilde av en kvinneskjebne i et kvinnefiendtlig samfunn, der kjærligheten fører til et liv i smerte og underkastelse. Dette essayet er del av en foredragsserie om kultur og liv i 1950-tallets Norge. På jakt etter forståelse av landet og tiåret hun selv ble født i, undersøker Toril Moi kulturuttrykk fra perioden. Prosjektet er både personlig og historisk. Uten å forstå Norge kan hun heller ikke forstå seg selv.

«Da jeg var ung på 1970-tallet, var det ingenting som skremte meg mer enn tanken på å bli husmor.» I etterkrigslitteraturen er Ebba Haslund husmorens dikter. Hun skriver inspirert om husarbeidets gleder, men viser oss også husmorens bitterhet og frustrasjon. Toril Moi reflekterer over en vesentlig historisk erfaring som Haslund gir form til, nemlig hvordan det opplevdes for en generasjon av kvinner som var.husmødre på 1950-tallet, at arbeidet de stolt viet sine liv til, plutselig på 1970-tallet ble definert som uvesentlig og.kvinneundertrykkende. Dette essayet er en del av en foredragsserie om kultur og liv i 1950-tallets Norge. På jakt etter forståelse av landet og tiåret hun selv ble født i, undersøker Toril Moi kulturuttrykk fra perioden. Prosjektet er både personlig og historisk. Uten å forstå Norge kan hun ikke forstå seg selv.

«Jeg vokste opp i et land der det nasjonale var en helt uproblematisk verdi.» I den veiløse bygda Matre, der Toril Moi vokste opp på 1950-tallet, var det ingen som bekymret seg over hva det norske besto i. At alle i Matre var norske var jo helt selvfølgelig. Men landet og nasjonalfølelsen var i en brytningstid. I denne boka utforsker hun norsk identitet i kjølvannet av andre verdenskrig. Essayet handler om norskhet og norskhetens andre, om skjebnen til de norske jødene under krigen, om norske væremåter, og om hvordan det komplekse begrepet identitet brukes i dagens debatter. Dette essayet er siste del av foredragsserien om kultur og liv i 1950-tallets Norge. På jakt etter forståelse av landet og tiåret hun selv ble født i, undersøker Toril Moi kulturuttrykk fra perioden. Prosjektet er både personlig og historisk. Uten å forstå Norge kan hun heller ikke forstå seg selv.

Språkpioner, forfattar og bladfyk. «Den fyrste moderne journalisten», blei han kalla, og han står bak nokre av dei store høgdepunkta i den norske nasjonallitteraturen. Aasmund Olavsson Vinje blir ofte trekt fram som ein føregangsmann. Kva spor har han faktisk sett etter seg? I Ferdaminni fraa Sumaren 1860 skildrar han ferda si gjennom store delar av innlandet med humor, vidd og realisme. Professor Toril Moi har lese Vinje for fyrste gong og vandra i lag med han gjennom Eidsvoll, Gudbrandsdalen og Trøndelag. Kva fortel Vinje oss omdet norske? Kjenner vi oss framleis att i folket og landet han skriv om?

This radically original book argues for the power of ordinary language philosophy-a tradition inaugurated by Ludwig Wittgenstein and J. L. Austin, and extended by Stanley Cavell-to transform literary studies. In engaging and lucid prose, Toril Moi demonstrates this philosophy's unique ability to lay bare the connections between words and the world, dispel the notion of literature as a monolithic concept, and teach readers how to learn from a literary text.

«Egentlig krever vi at pionerkvinnen ikke bare skal bryte barrierer, men i tillegg overgå sine mannlige kolleger» Edith Carlmar var Norges første kvinnelige filmregissør. Gjennom 1950-tallet produserte hun flere filmer som gjorde stor suksess i sin samtid. Disse har siden blitt stemplet som B-filmer, og Carlmar er i ferd med å bli glemt. Har hun blitt dømt for hardt, og på hvilket grunnlag? Toril Moi drøfter filmene og reflekterer rundt filmkunst og filmhåndverk, kultursnobberi og urimelige forventninger. Dette essayet er del av en foredragsserie om kultur og liv i 1950-tallets Norge. På jakt etter forståelse av landet og tiåret hun selv ble født i, undersøker Toril Moi kulturuttrykk fra perioden. Prosjektet er både personlig og historisk. Uten å forstå Norge kan hun heller ikke forstå seg selv.