Dagbok (epitafer) er nettopp det tittelen sier: opptegnelser fra et år . et år døden har satt sitt preg på. Og den er selvfølgelig mye mer. Tomas Espedal er en språkkunstner av sjeldent kaliber, og i denne boken fester han dikterens grep om dagboksjangeren, spiller med den, utvider dens muligheter. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste, til en slags lykke.«Høstens vakreste?»Christian Kjelstrup, Aftenposten«Betydelig skjønnhet i en enkel fortelling.»Arve Kleiva, Dagsavisen«Ei stillfaren overrasking.»Alf Kjetil Walgermo velger Dagbok som en av tre «Årets beste bøker» i Vårt Land«Utsøkt om sorgarbeid . En høyst personlig, sterk og nær beretning.»Hannelore W. Langstrøm, Fædrelandsvennen«. ei av dei sterkaste, vondaste og vakraste bøkene eg har lese på lenge.»Oddmund Hagen, Dag og Tid

En roman i to deler. Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring. Om reiser og kjærlighetsforhold. Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København. Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap. Om penger og god og dårlig økonomi. Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?

Om den vanskelige kjærligheten. Et bilde av vår egen tid gis gjennom episoder, fortellinger og fragmenter.

Tomas Espedals femte roman handler om esteten, posøren og enfant terriblen Tomas. Han vokser opp med en grunnleggende følelse av å være alene i verden og utvikler et kynisk talent for å manipulere omgivelsene. Moren er blond, som Tomas selv, og en stor del av teksten kretser rundt hovedpersonens forhold til henne.

En roman om Bergen, og om livet, slik ingen andre enn Tomas Espedal kunne skrive den Beretningen begynner i New York City, på det lekre Standard Hotel, og ender på Askanischer Hof i Berlin, et hotell som nok har sett bedre dager. Mellom verdensbyene er Bergen. Bergens gateløp og hus, og menneskene som går i dem og bor i dem. Med James Joyces Dubliners som diskré kunstnerisk reiseledsager går Tomas Espedal gatelangs i sin hjemby. Han noterer, reflekterer, skriver dagbok og tegner portretter av byen og menneskene der. Han skriver fortellinger og noveller, møter forfatterkolleger og andre bergensere. Han hører anekdoter og skriver brev. Han lengter ut, og han lengter hjem.

Hva skjer med litteraturen når omgivelsene digitaliseres? Hvorfor insisterer Agnes Ravatn på å skrive for hånd, Tomas Espedal på skrivemaskin, mens Carl Frode Tiller mener at datamaskinen gir frihet? Og hva med litteraturen som bare kan leses på skjerm? Diskusjoner om litteraturen og det digitale har en tendens til å bli svært polariserte. Er papirboken død? Kommer vi fortsatt til å tenke dype og sammenhengende tanker når teknologien synes å legge opp til det motsatte? Eller åpner den digitale teknologien opp for uante muligheter for å formidle og oppleve litteratur? I denne boken ser Øyvind Prytz på hvordan den digitale utviklingen tematiseres i samtidslitteraturen, og hvordan de litterære uttrykksformene preges av de nye skrive- og leseteknologiene. Han undersøker hvorvidt de teknologiske endringsprosessene bidrar til å endre begreper som «forfatteren», «leseren», «boken» og «den litterære teksten». Den teknologiske utviklingen kan vanskelig reverseres. I Litteratur i en digital tid tegnes et balansert og sammensatt bilde av digitaliseringens påvirkninger på litteraturen - og av litteraturens utforskning av det digitale - uten dystre spådommer om papirbokens død, litteraturens forvitring eller kulturens forfall. Øyvind Prytz er litteraturforsker og jobber som prosjektleder i Kulturrådets FoU-seksjon. Han disputerte med avhandlingen Italo Calvinos litterære erfaringseksperiment i 2012. I 2013 skrev han rapporten fra forprosjektet Litteratur og digitalisering.

Forfattaren tar for seg tekstar i ulike sjangrar for å utforske den aktiviteten som vandring er. Han ser m.a. på romantikkens idealistiske syn på det å vandre, tar for seg byvandring, representert ved Virginia Woolf og James Joyce, og vandring i dei norske romanane Sult av Knut Hamsun, Alberte-trilogien av Cora Sandel og 16.07.41 av Dag Solstad. Han ser også på vandring og tenking m.a. hos Thomas Bernhard og Peter Handke, vandring og poesi hos m.a. Arthur Rimbaud, og vandringsperspektivet i Slottet av Franz Kafka og Gå av Tomas Espedal. Med litteraturliste.

Biografi (glemsel) er Tomas Espedals (f. 1961) sjette roman siden debuten i 1988. I korte, poetisk fortettede prosatekster formidler denne beretningen et fragmentarisk innblikk i en tilværelse, en nær og inngående studie i en ung manns liv, i hans refleksjoner, sansninger og erindringer. Glimtene tekstene kaster over jeg-personen favner ham som sønn til en døende mor, som far til en seks år gammel datter, som kunstner, og som ektemann i et hastig inngått og raskt avsluttet ekteskap. Biografi (glemsel) er en dypboring i et individs erfaringer, og i de forhold til andre mennesker dette individet står i. Samtidig er det en roman som med overbevisende styrke viser hvilken sikker språkkunstner Espedal er. Her er en følsomhet og et nærvær i språket av sjeldent merke, innsiktsfullt presise observasjoner og overraskende formuleringer, som gir denne uortodokse romanen nærmest prosalyriske kvaliteter.

In contemporary Norwegian fiction Tomas Espedal's work stands out as uniquely personal; it can be difficult to separate the fiction from Espedal's own experiences. In that vein, his novel Against Art is not just the story of a boy growing up to be a writer, but it is also the story of writing. Specifically, it is about the profession of writing-the routines, responsibility, and obstacles. Yet, Against Art is also about being a father, a son, and a grandson; about a family and a family's tales, and about how preceding generations mark their successors. It is at once about choices and changes, about motion and rest, about moving to a new place, and about living.

In contemporary Norwegian fiction Tomas Espedal's work stands out as uniquely personal; it can be difficult to separate the fiction from Espedal's own experiences. Against Nature, a companion volume to Espedal's earlier Against Art, is an examination of factory work, love's labor, and the work of writing. Espedal dwells on the notion that working is required in order to live in compliance with society, but is this natural? And how can it be natural when he is drawn toward impossible things-impossible love, books, myths, and taboos? He is drawn into the stories of Abélard and Héloïse, of young Marguerite Duras and her Chinese lover, and soon realizes that he, too, is turning into a person who must choose to live against nature.

"Why travel?" asks Tomas Espedal in Tramp .Why not just stay at home, in your room, in your house, in the place you like better than any other, your own place. The familiar house, the requisite rooms in which we have gathered the things we need, a good bed, a desk, a whole pile of books. The windows giving on to the sea and the garden with its apple trees and holly hedge, a beautiful garden, growing wild." The first step in any trip or journey is always a footstep-the brave or curious act of putting one foot in front of the other and stepping out of the house onto the sidewalk below. Here, Espedal contemplates what this ambulatory mode of travel has meant for great artists and thinkers, including Rousseau, Kant, Hazlitt, Thoreau, Rimbaud, Whitman, Giacometti, and Robert Louis Stevenson. In the process, he confronts his own inability to write from a fixed abode and his refusal to banish the temptation to become permanently itinerant. Lyrical and rebellious, immediate and sensuous, Tramp entertainingly conveys Espedal's own need to explore on foot-in places as diverse as Wales and Turkey-and offers us the excitement and adventure of being a companion on his fascinating and intriguing travels.