Rødøy historielags årbok fra 2006. Nr 4.

På 1500- og 1600-tallet brant heksebålene i Europa. I Norge ble omtrent åtte hundre mennesker anklaget for å ha utøvet trolldom, og av disse ble om lag tre hundre henrettet for hekseri. Så sent som i 1674 ble «Finn»-Kirsten Iversdatter brent etter en av de verste og mest omfattende trolldomsprosesser som har funnet sted i Trondhjems amt. Som tilnavnet «Finn» tyder på, var Kirsten av samisk herkomst. Hun var en fattig omstreifer som en tid hadde gått rundt i gauldalsbygdene og tigget til seg mat og truet bøndene med ulykke. Da den rettslige granskningen mot henne fant sted i Støren i 1673, ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor. Etter en tid i fangenskap og tortur tilstår Kirsten å «ha gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst». Mot slike ugudelige trolldomssynder foreskrev loven bålstraff. Før hun ble henrettet, anga hun over tretti personer fra Gauldalen, Stjørdalen og Trondheim by, både fattige og rike samt fremtredende bønder. Saken fikk forgreininger til Flesnes i Troms og Rødøy i Nordland. Boka beskriver hekseprosessen mot Finn-Kirsten basert på de originale saksdokumentene.

I sine årlige innberetninger til sentrale myndigheter beskrev distriktslegene fødsel, sykdom og død, men også hvordan folk levde livet sitt i deres distrikt. Det gjør medisinalberetningene til spennende lesning for alle historieinteresserte. 1858: I forhold til det rå, stormende og ustadige været er klesdrakten ofte utilstrekkelig, særlig for barn og tjenere av kvinnekjønn. Maten er ensformig, ofte utilstrekkelig og mindre god. I de ofte små, usunne og overfylte våningshusene tas det hyppig inn leieboere, slik at det i ett værelse ofte bor flere familier. Flere steder må tang benyttes som brensel. Af kaffe og tobakk brukes meget, av alkohol relativt lite.

Bønnhørt er en historisk roman. Vi er tilbake på 1800-tallet, og møter familien Nikolaisen, husmenn under sogneprest Børge Motzfeldt. Rødøy prestegjeld dekker Helgelandskystens utallige øyer og fjorder. Folk flest lever av fiske, men havet byr ikke bare på gleder. Under karrige kår klorer familien seg fast på den lille øya Tennvær. Vi møter og sterk familie som holder sammen og gjør det de kan for å overleve. Religionen styrer mye av hverdagen, gjennom bønner og håp om at fiskerne skal komme seg trygt tilbake. Når familien får både sognepresten og selveste lensmann Pleym imot seg blir det viktigere enn noen gang å stå sammen. Foruten familien Nikolaisen er samtlige karakterer, og hendelser hentet fra virkeligheten.

Oppfølgeren til «Bønnhørt» som ble utgitt i 2012. Igjen tar forfatteren oss med tilbake til 1800-tallet. Vi møter fiskere og husmenn, sogneprest, lensmann og handelsmenn. Forskjellen er stor, og det er ikke alltid rettferdigheten som seirer. I romanen «Synden» møter vi igjen karakterene fra romanen «Bønnhørt», og igjen får vi kjenne på urettferdigheten og slitet. Men livet er til tider godt. Også for de som lever nederst på rangstigen. Romanen «Synden» begynner ti år etter der hvor romanen «Bønnhør»t endte. Sara Synøve kommer hjem til øya Tennvær etter ti år i Bergen. Hjemme i Rødøy er mye endret, men allikevel er det meste fortsatt likt. Snart må Sara Synøve selv tjene til livets opphold, men alt går ikke slik hun hadde tenkt.

"Helgelandskysten- på langs" er ei bok fylt med bilder fotografert av Inge Ove Tysnes. Fra Rødøyløva i nord ned til Brønnøysund og Vega i sør og vest. I tekstene skriver han om opplevelser og betraktninger underveis. Dette er den femte boka som omhandler Helgelandskysten fra Inge Ove Tysnes sine hender.

Erling Gården, født 1932 på Hugla, har i hele sitt yrkesaktive liv vært pedagog. Han har praktisert som lærer i folkeskolen, bl.a. på sin egen heimplass i 6 år. Senere som øvingslærer ved høgskolen i Nesna, og en lang periode som pedagogisk/psykologisk rådgiver ved PP-tjenesten i Nesna, Lurøy, Rødøy og Træna. De siste 10 årene var han lektor i pedagogikk ved Høgskolen i Nesna. Hans interesser har omfattet et bredt fagfelt der pedagogikk, religion og lokalhistorie har vært inspirasjon til pensjonisttilværelsens hobby som skrivende minnesamler om øya Hugla. Målsettingen har vært: Ta vare på minnene! For: "Det som ingen lenger minnes, har aldri skjedd." (Kerstin Ekman). Fotefarene til forfedrene og formødrene vises fortsatt. Men vi må gå stiene der de har gått for å hindre at de gror igjen, og for å forstå. Boka om Hugla er hans bidrag til dette. Forfatteren har tidligere utgitt forskningbaserte arbeider om språkundervisning med vekt på evaluering og tverrfaglig samarbeid skole/barnehage/foreldre.

Meløya ligger i Meløy kommune, midt i Nordland fylke, ca 12 mil sør fra Bodø. Kommunen består av flere bygder, tettsteder og har 610 små og store øyer. Meløy kommune er kanskje mest kjent for Svartisen, Norges nest største isbre. Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Rødøy og Meløy og er lavest-liggende isbre på 20 moh på fastland i Europa. Meløya er kommunens nest største øy og er 22 000 dekar stor. 4/5 av arealet er fjell og har ca. 3500 dekar dyrket og dyrkbar jord. Betydningen av navnet Meløy er nok fin sand eller "Mel" som ofte ble brukt i den betydning i gammelnorsk tid. Den fine sanden finner vi i stor grad på de dyrkete mark-ene, så man tror at navnet er lagt på gården av de første jordbrukerne, og at gården så har gitt hele øya sitt navn. I denne boken kan du lese deg igjennom Meløyas historie. Her er det tatt med historien om Brødrene Guttorm og Brynulf som kjempet sammen med baglerne i kong Sverres tid, Benkestokkene, om Meløy kirke og div andre historier som er verdt å ta med. Boken er i hovedsak dedikert til Fridtjof og Inga Tvenning som var mine besteforeldre. De var mine store helter og synes de fortjener en ekstra oppmerksomhet. Det står skrevet om familiene Tvenning, Stavnes og Dahl og deres historier. Fridtjofs foreldre het Tvenning og Dahl til etternavn og Ingas foreldre het Stavnes og Dahl. Det står også skrevet om Fridtjofs ukjente datter Astrid, litt om Polarstjernen som Fridtjofs far og onkel startet opp i 1916 og om Fridtjofs fosterbror Einar Paul som døde på et skip i Peru. Helt til sist har jeg tatt med et sagn ifra Fridtjof sin barndom (Tjyv Henrik) og et sagn ifra Inga sin barndom (Botelkjerringa).