Journalism in Conflict and Post-Conflict Conditions: Worldwide Perspectivesaims to provide both empirical and theoretical input to the discussions of the roleof journalism and media in conflict and post-conflict situations and in the oftenrather muddy waters between them. Together, the chapters in this book emphasisethat discussions about post-conflict situations will gain from including the media.At the same time, the contributions from different contexts and parts of the worldproblematize the concept of post-conflict and powerfully illustrate that the phasebetween war/conflict and peace is neither unidirectional nor linear, as the use of theconcept sometimes seems to imply.“Journalism in Conflict and Post-Conflict Conditions: Worldwide Perspectives is a mostimportant book in our time of uncertainty. It adds to our knowledge base and understandingconcerning the role of journalism and media in the complexities of post-conflict processes andpeace building – a role that is often ignored in contemporary discussions.” Ulla Carlsson, UNESCO Chair on Freedom of Expression, Media Development and Global Policy,University of Gothenburg

Høsten 2017 reiste kvinner over hele verden seg i protest mot seksuelt maktmisbruk. I Norge ble #metoo snart omtalt som «en kulturrevolusjon» og «det største som har skjedd siden kvinner fikk stemmerett». Det tok imidlertid ikke lang tid før den samfunnsomfattende #metoo-kampanjen havnet i skyggen av én sak: Konflikten rundt Arbeiderpartiets daværende nestleder Trond Giske. Da Giske-saken sprakk, sto Arbeiderpartiet midt i oppvasken etter høstens katastrofevalg. Anklagene mot Giske ble umiddelbart tolket som et uttrykk for maktkamp i partiet. Men hva handlet maktkampen egentlig om? Ble Giske utsatt for et skittent spill fra sine politiske motstandere, eller viste saken det motsatte - at Giske var så mektig at det var utrygt å si fra om hans oppførsel? Denne boken analyserer pressedekningen av Giske-saken, rydder opp i de opphetede debattene og peker ut en ny retning for #metoo.

Det norske fredskorps har spilt en viktig rolle i landets bistandshistorie. Men trodde eller tvilte "fredskorpserne" på arbeidet de utførte? Hvordan har synet på bistand og utvikling endret seg? Og hva står Fredskorpset for i dag? I 1963 ble de første norske fredskorpsdeltakerne sendt til Uganda. I tiårene som fulgte reiste nordmenn på liknende oppdrag til land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Fagfolk, gjerne unge, dro ut for å gjøre en innsats for land som var dårligere stilt enn det rike Norge. Den gang trodde mange nordmenn at god utvikling i fattige land måtte bygge på erfaringene fra velstandsutviklingen her hjemme. Det norske Fredskorpset har vært gjennom krise og omlegging. I dag ser verden helt annerledes ut enn da Fredskorpset ble opprettet. Og fredskorpsernes arbeid er basert på ideer om utveksling og samarbeid. I denne boken bidrar ulike stemmer med vesentlige erfaringer og analyser. Sammen gir de et rikt og mangfoldig bilde av Fredskorpsets historie og betydning. Kristin Skare Orgeret(f.1968) er medieviter ogførsteamanuensis ved instituttfor journalistikk og mediefagved Høgskolen i Oslo ogAkershus. Mye av hennes forskning omhandler medier og journalistikk i Afrika og Asia. Roy Krøvel (f. 1964) er historiker og førsteamanuensis ved institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Krøvel er også sivilingeniør med sikkerhet og risikoanalyse som spesialfelt.

Det går opp for Hjørdis at Rosa er blitt en ung kvinne, med følelser som kan sette hele deres nye tilværelse i fare. Hun må gripe inn, men samtidig vil hun ikke såre Rosa.Kristin og Jan holder seg mest på gården, for å unngå bygdefolkets hat og forakt. Men i Oslo kjenner ingen dem, så de drar inn til byen for å bivåne Kongefamiliens hjemkomst. Grete er også med. Hun vil se stedet der hun bodde sammen med moren ... "Hva er det som foregår her?" ropte kvinnen. Gutten kastet et blikk på Grete. "Den rare damen der sier at hun bodde her i gården da hun var liten, Dagny!" Kristin kjente hvordan Grete stivnet og festet grepet rundt armen hennes. Grete snudde seg sakte. "Er det deg, mor?" Else Berit Kristiansen (f.1960) er født på Hamar, men har bodd i Østerdalen og Oslo i sitt voksne liv. Drømmen om å bli forfatter oppsto allerede i 8-årsalderen, da hun oppdaget bøkenes verden. Hun har bred yrkeserfaring, bl.a. som manusforfatter f for teateret med monologene Emma og Zombie. Handlingen i hennes første romanserie er lagt til 2. verdenskrig, et emne hun har vært brennende opptatt av hele livet.

UNNTAKSTILSTAND: I Syn og Segn nummer 2-20 utforskar skribentane krise og korona frå ulike ståstader. Her er dikt av mellom andre Frode Grytten, Jon Fosse og Kristina Leganger Iversen, artiklar om pest, sjukdom og død av Aina Basso og Arnhild Skre, essays av Kristin Sørsdal og Jan Inge Sørbø. REISE: Forfattarane Kristin Fridtun, Arnhild Skre og Kristin Sørsdal har skrive om å reise, men med tre heilt ulike utgangspunkt. Medan Fridtun tek føre seg mangelen på utferdstrong og ser nærare på heimfødingen som fenomen, skriv Skre fram forteljinga om då Hulda Garborg måtte reise heim frå Europa med venninna Fernanda Nissen i ei urne. Sørsdal tek oss òg med nedover i Europa og skildrar kontrastane mellom å reise som flyktning og å reise som turist - og korleis koronakrisa kan opne for det uventa. KRISEPOESI: Tharaniga Rajah vart sjølv råka av sjukdommen. Då ho låg åleine heime i leilegheita si og ikkje fekk puste, skreiv ho eit dødsdikt. Frode Grytten skriv fram ein merkeleg dag i april, der store og skumle hendingar ute i verda møter det nære og vakre i eit sterkt langdikt. I tillegg kan du lese dikt av Jon Fosse, Kjersti Wøien Håland, Kristina Leganger Iversen - og ei vise signert Kjartan Fløgstad. NOVELLER: Alf Kjetil Walgermo har skrive ei var novelle frå kyrkjerommet frå eit presteperspektiv og Gaute Sortland har utforska fenomenet survivalism eller prepping og kva det vil seie å bli sjukeleg oppteken av å førebu seg på alle verdas katastrofar som aldri kjem til å skje - eller gjer dei? I tillegg kan du lese Morten Søberg om den siste riksrettssaka i Noreg med ei økonomisk krise som bakteppe, Unni Eikeseth om kva virus eigentleg er, Ingrid Senje sine observasjonar frå eit vindauge i Milano og eit essay om den makelause Fru Gustavsen, signert Jan Inge Sørbø. God sommarlesnad!

Denne boka tar for seg sentrale temaer innenfor samfunnsfag i barnehagelærerutdanningen, og hovedfokus er barns oppvekst. Endringer i barns oppvekstkår og samfunnet generelt stiller både barn, foreldre og barnehagelærere overfor nye problemstillinger og utfordringer. Femte utgave av boka er revidert på bakgrunn av nyere forskning, oppdatert statistikk, endringer i lovverk samt ny rammeplan for barnehagen (Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver). Forfatterne viser hvordan barns sosiale bakgrunn, kjønn og etnisitet kan skape store ulikheter i oppvekstkår, og at ulikheter ofte blir reprodusert. Andre viktige temaer er barn og medier, hvordan familien som institusjon har endret karakter, og barnehagens plass i velferdsstaten. Ett kapittel går nærmere inn på utviklingen med hensyn til barns rettigheter, og et annet kapittel ser på barnets posisjon i demokratiet. Disse kapitlene utfyller hverandre. Statlig og kommunal styring av barnehager tematiseres, og boka beskriver nærmere oppgaver som tilkommer kommunen som barnehagemyndighet. Barnehager endrer seg i takt med samfunnet omkring. Slik vil organisasjonen ta nye former, og på lengre sikt vil også barnehagens kultur kunne endres. Det belyses nærmere i et eget kapittel om barnehagen som organisasjon. En organisasjon må ledes, noen skal ha ansvar for at den oppfyller sitt formål. I et eget ledelseskapittel ser vi nærmere på hvilke arbeidsoppgaver en leder av barnehagen kan ha, hvordan nye lederstillinger har kommet til, og hvordan organisasjon og ledelse henger sammen. Nye krav til barnehagens ledelse vil ha innvirkning på barnehagelærerprofesjonens utvikling. Bokas siste kapittel handler om barnehagelærerprofesjonen i samfunnet. Ann Kristin Larsen og Mette Vaagan Slåtten arbeider begge som førstelektorer i sosiologi ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet – Storbyuniversitet.

Hva er pedagogikk i dagens samfunn? Hvordan kan pedagogisk kunnskap bidra til et økt mangfold i arbeid rettet mot oppvekst, utdanning og arbeidsliv? Hvorfor er pedagogikk så viktig for utvikling og læring for barn, unge og voksne? Denne boken handler om pedagogisk mangfold, og den presenterer pedagogikk ut fra sosiologisk, antropologisk, filosofisk, didaktisk, spesialpedagogisk, psykologisk og historisk perspektiv. Forfatterne fremhever forholdet mellom utdanning og samfunn og viser at livet utenfor skolen har innflytelse på hvem som lærer, og hva som læres. Boken inneholder redskaper, modeller og begreper til å forstå og analysere utdanningserfaringer og til å styrke pedagogers forståelse og ferdigheter for å kunne skape gode læringsprosesser. Målgruppen for boken er studenter i pedagogikk på disiplin- og profesjonsstudier på bachelor- og masternivå. Boken vil også kunne være aktuell for alle som arbeider med læring og formidling i utdanning og arbeidsliv. Den vil derfor også kunne appellere til ansatte i barnehage, grunnskole, videregående skole og ansatte innenfor ulike helseinstitusjoner. Bokens redaktører er Vivian D. Haugen og Gerd Stølen. Øvrige bidragsytere er Jarle Bakke, Kristin Emilie W. Bjørndal, Unn-Doris K. Bæck, Richard Haugen, Andrew Kristiansen, Gregor Maxwell, Gry Paulgaard, Tone Skinningsrud, Randi Skjelmo, Tomas Stølen og Vidar Vambheim.

Ut fra egne forutsetninger handler om hvordan man kan skape et inkluderende og mangfoldig fellesskap med plass til alle barn, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger, der ingen utestenges, mobbes eller diskrimineres. Søkelyset rettes mot det som skal til for å kunne gi hvert barn et mest mulig tilpasset og likeverdig tilbud i barnehagen. Boka er skrevet for barnehagelærerstudenter, barnehagelærere og andre barnehageansatte. Den kan også være aktuell for øvrige faggrupper som arbeider med pedagogiske og spesialpedagogiske problemstillinger i barnehage- og småskolefeltet. Kristin Pedersen har utdanning som førskolelærer og spesialpedagog, med embetseksamen i spesialpedagogikk. Hun er høgskolelektor i pedagogikk og spesialpedagogikk ved Fakultet for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus. Pedersen har arbeidet ved Institutt for barnehagelærerutdanning siden 1992. Hun er fagansvarlig for studietilbudene Barn med særlige behov og Spesialpedagogisk kompetanse i arbeid med barn og unge.