I denne store, dypt bevegende samlingen løper skimrende strenger mellom det himmelhøye og det jordnære, mellom spirituelle, religiøse erfaringer og verdslige, urbane, kroppslige. Kjersti Bronken Senderud griper hjemløsheten, i vid forstand - fra det å være papirløs i Norge eller å bo på gata i Delhi, til en eksistensiell, altomfattende hjemløshet. Jeg-et i disse diktene kan være ingensteder like mye som det kan være i alt, og slik utvides hjemløsheten til noe som gjelder oss alle. Boken utgis med en cd der forfatteren leser fra samlingen, i en komposisjon basert på lydopptak gjort i hellige rom gjennom flere år, i kirker i Venezia, i SacréCoeur, Den blå moské i Istanbul, Løten kirke i Hedmark, i flere buddhistiske klostre og templer i India, Sikkim og Bhutan, og i tillegg på profane steder som bylandskap og trafikkmaskiner hvor det faktisk bor folk. Cd-en er produsert av Mats Ivar Takle i samarbeid med Kjersti Bronken Senderud.

kroppen strekker seg utover i landskapet det sover en gammel mann i den minste av hendene dine skrukkete klær en genser som farges i drømme mørket åpnes jo lengre inn i mørket jeg går Himmelen er en samling er en gjentatt rørsle og en konstant omdannelse, strømning og forvandling, mellom det prosaiske og det mystiske: en uavbrutt bevegelse fra det helt nøkterne, hverdagslige og evidente til det uforståelige, gåtefulle og dulgte. Slik blir jeget i disse diktene, det som taler eller tiltales, mindre av en fast subjektivitet, enn en forbindelse, en vid sammensetning, en fortetning og en omfavnelse av varighet, endring og forgjengelighet. Det er et jeg som like gjerne kan ha feste i et landskap, et tre, en sort fugl eller et hvitt ark som i en kropp eller et sinn, og som er like nært knyttet til alt som finnes - og til alt som ikke lenger er.

Med ømhet og klokskap skildrer Kjersti Bronken Senderud tap og sorg, slik det kan ramme den enkelte og oss alle. I disse diktene favnes mange forskjellige former for liv, og i det enkle, klare og sansenære finner hun spor av det hellige eller overskridende. Gjennom store og små sirkelbevegelser viser Senderud hvordan alle ting bærer i seg sin egen motsats, og hvordan foranderlighet er en av livets grunnbetingelser.

Mia er 23 år og bor i et gammelt sjømannshjem. Sommeren er varm og regntung, og Mia driver gjennom dagene uten riktig å delta i det som skjer rundt henne. I huset møter hun en rekke mennesker som befinner seg på siden av samfunnet, som den tidligere dykkeren Peter. Gjennom sterke inntrykk, sansninger og assosiasjoner veves ulike tider og historier sammen under Mias opphold i huset. Her lever personer, og fortid og nåtid, side ved side. I huset oppheves skillet mellom ytre og indre verden for Mia, først umerkelig, snart tydeligere, slik at alt blir like nærværende: erindring, skriving og iakttakelse, barndom, ungdom og det voksne livet, tale og taushet, levende og døde. "Huset" er en roman om kjærlighet, om språk og hukommelse, om hvor vanskelig det kan være å holde fast ved tilværelsen rundt seg.

Kan man lære å skrive litteratur? Hva vil det si å undervise i skrivekunst? Poetikk - Tekster til Eldrid Lunden består av dikt, montasjer, brev, læresetninger, essays, fortellinger, intervjuer, artikler og forelesninger - forskjellige tekster som alle kretser omkring spørsmål om skrift og skriving. Hver og en av de 31 bidragsyterne har tilknytning til ett eller flere skrivekurs: Forfatterstudiet i Bø i Telemark, Skrivekunstakademiet i Hordaland, Forfatterstudiet i Tromsø, Skrivekunstlinjen på Nansenskolen, Biskops Arnö i Sverige og Forfatterskolen i København. Bidragsytere: Bjørn Esben Almaas, Merete Morken Andersen, Stian Bromark, Anne Bøe, Susanne Christensen, Gro Dahle, Terje Dragseth, Reidar Ekner, Geir Gulliksen, Jesper Halle, Gaute Heivoll, Tone Hødnebø, Eva Jensen, Rebecca Kjelland, Arve Kleiva, Ingmar Lemhagen, Aasne Linnestå, Agnar Lirhus, Pablo Llambías, Liv Lundberg, Kristine Næss, Helge Rykkja, Eivind røssaak, Mathias R. Samuelsen, Annlaug Selstø, Kjersti Bronken Senderud, Bår Stenvik, Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken, Gunnar Wærness, Monica Aasprong.

Hotellet er gammelt og avsidesliggende, omgitt av en hage med plen og grusganger, et lysthus og en dam med vannliljer; i skogen bakenfor finnes et tjern, og enda lenger borte er fjorden og stranden. Til hotellet ankommer ei ung jente sammen med faren og broren. Med seg har de også fraværet av moren, som er død. Jenta observerer hotellets beboere, noen er på ferie, som hun selv, andre har slått seg ned for lang tid, kanskje for godt. Det spilles biljard og krokket, det sykles langs skogsstiene, det snakkes lavmælt og røykes ved hagebordene. De helårsboende har trukket seg tilbake, av nødvendighet, uvisst fra hva; hotellet er et frikoblet sted hvor alle slags sorger kan finne rom. Jenta gransker broren, hun gransker farens savn, hun gransker seg selv. Men særlig gransker hun Lola, hotellbestyrerens datter. Lola på sin side bryr seg ikke så ofte om de korttidsbesøkende, men denne nye jenta følger hun med på. Og mellom de to befinner Njål seg, resepsjonisten med alle bøkene. Det er en sommer uten like, på et eventyrlig sted. "Hotellet" er en roman om å møte seg selv i en annen, om sorg og utilstrekkelighet og forsøk på forsoning, skrevet frem i det tilbaketrukne hotellets språk: sildrende, lysende, dempet.

I Kjersti Bronken Senderuds poetiske univers finnes en dyp respekt og ømhet for alle livets former. I diktsamlingen "Fall- og lytteøvelser" undersøker hun ulike former for grensetilstander. Diktene har en overskridende og grensesprengende kraft der formspråket og livsholdningen skaper en særegen form for skjønnhet og innsikt. Diktene berører livets grunnleggende prinsipper, der det lille påvirker det store og det store det lille, og alt står i en gjensidig avhengighet til hverandre. Det handler om balanse og tap av balanse, og hvordan man må tørre å miste noe for at noe annet skal kunne komme til syne.

"Fremdeles" er Kjersti Bronken Senderuds debutbok. Samlingen beskriver og utspiller seg i kontrasten mellom en indre og en ytre virkelighet, mellom jeg'et og dets omverden. Dette forholdet fremstilles både som en kamp, som en utprøvning og som et skuespill, men det er aldri harmonisk.

Kjersti Bronken Senderud skriver seg inn i den reduktive poesien. Ikke så mye for å undergrave språket som for å bygge noe opp. På sett og vis blir ordene hos Bronken Senderud stående som monumenter på siden, mer selvsagte er de ikke og så sterke er de. Bevegelse er et nøkkelord for lesningen av Bronken Senderud. I Nå(r) er det ikke nødvendigvis det ytre presset på tekstene som er av betydning, men snarere er det som om tekstene påtar seg å presse en stillstand tilbake på tiden. Det er en sterk diktsamling Bronken Senderud i en form som kanskje gjør det påkrevd å minne om at dikt ikke alltid vil forståes, men oppleves.

Bi kan vise til noe dobbelt eller tosidig, men også til å støtte og hjelpe noen, eller å vente på noe. Således skildres et forhold mellom hun og han slik de smelter sammen eller inn i hverandre, men samtidig står hver for seg, på en måte som er uvanlig vakker, men aldri harmoniserende.

Tekstene i "Smeltevannet" utgjør en fortelling om en far og en datter. Fortellingen beveger seg på forskjellige tidsplan, på nåtidsplanet bor datteren, som også er fortellingens jeg, alene på gården der hun vokste opp. Faren er død, men allikevel stadig nærværende, i jeget, i huset, i landskapet, i minnet. Gjennom de mange tilbakeblikkene trer en historie om et forhold med sterke bindinger frem, en gripende fortelling om kjærlighet og destruktivitet. "Smeltevannet" er Kjersti Bronken Senderuds første prosabok, som også henter virkemidler fra poesien.

Forfatteren viderefører her sin utforskning av skrift i rom, for å gi komplekse tilstander nesten skulpturelle uttrykk i diktene.

«Jeg svelger igjen og igjen, det presser i halsen, og jeg tenker at det er som det ofte er, jeg vet ikke hvordan det begynner, hva som gjør at ting utløses, et ras, et sinne. Det kjennes som å knuse en uerstattelig vase, den glipper ut i løse lufta, faller og faller. Jeg vet ikke hvem det var som holdt den mellom hendene sine, om det var Bo eller meg. Jeg føler uansett skyld, jeg kunne sikkert ha forhindret det.» I parken utenfor sentrumsleiligheten fylles benkene av dagdrivere, mens skolebarn og løse hunder leker langs stiene. Hun som står i vinduet og ser, har flyttet hit med mannen sin. Hun vokste opp på landet. Der har hun hest og en familie, hun har skolekamerater og martnan og festene på lokalet. Og så treffer hun Bo. Hun er femten, han tjuetre, de flytter sammen og lærer seg å bo i det vesle huset, til det en dag tar slutt, like brått som det begynte. «Bo» er en roman om en brennende kjærlighet, om styrke og utsatthet. Teksten beveger seg langs stier og veier, til hest og til fots, i bil og på sykkel, i et landskap som åpner og lukker seg.

"det finnes en lysning i skogen som jegeren ikke vet om dette er harenes sted her skifter de fra vinter- til sommerpels og sommer- til vinterpels her viser de hverandre kunster som jegeren bare kan drømme om å få se" Med "Søsterkranser" har Kjersti Bronken Senderud skapt et særegent univers der alle slags vesener møtes. Til et lite småbruk kommer bjørnen og haren, engler og søstre, dikteren Basho og danseren Kazuo Ohno. Alt som finnes, er i konstant bevegelse, og alle ting spiller sammen og kan når som helst forandre seg, i stadige metamorfoser. "Søsterkranser" er en rik og betagende diktsamling med mytenes forvandlende prinsipp som en skimrende ledetråd.

hagen har åpnet et ordog lagt det fra seg i gresseten svarttrost plukker det oppog gir det tilbaketil det gamle bjørketreetjeg står under tunets største kroneen sen junikveldet øyeblikk glemmer jegat om noen ser meg stå hervil de tenke at jeg er et menneskeNettenes hage kan leses som en poetikk like mye som en kjærlighetserklæring, en takksigelse til språket, til naturen og til det i naturen som gir liv. I Kjersti Bronken Senderuds dikt er den yrende, frodige hagen opphav til skriften, som i denne rike og myldrende samlingen søker inn mot alle tings opphav, mot en ontologisk kjerne.

Ordet antologi kjem av gresk og tyder blomstersamling. Blomster og sorg høyrer naturleg saman, vi gir blomster til menneske i sorg. Orda, derimot, kan være vanskelege å finne, og å dele. Denne antologien inneheld ny og eldre poesi, tekster om å være i ein tilstand av tap eller sorg, tekster til gjenkjenning og lindring. Bidrag fra: Jon Fosse, Ruth Lillegraven, Gro Dahle, Kjersti Bronken Senderud, Casper André Lugg, Øyvind Rimbereid, Ingrid Storholmen, Jan Inge Sørbø, Paal-Helge Haugen, Ellen Horn, Kari Saanum, Jan Erik Vold, Olav Egil Aune, Tomas Sjödin, Tove Irene Langsveen, Alf Kjetil Walgermo, Tom Egil Hverven, Knut Stene-Johansen. Legg merke til det spesielle og vakre bokomslaget!

Den 21. juli vart det samla inn pengar på AUFs sommarleir på Utøya til støtte for deisvoltramma i Somalia. Dagen etter vart Noreg forandra, men svolten forandra seg ikkje. Denne utgjevinga er eit dugnadsarbeid for åminnast og vidareføre engasjementet til dei som vart myrda. Overskotet av salet går via RØDE KORS til akutt og langsiktig naudhjelpsarbeid på Afrikas Horn. Tekstane er nesten utan unntak skrivne i august 2011, på kort avstand frå terrorens gru. Deltakarar: Kristine Næss | Paal-Helge Haugen | Kjersti Bronken Senderud | Pedro Carmona-Alvarez | Einar Økland | Wael Philip Gallab | Mette Karlsvik | Dag Skogheim | Jon Fosse | Heidi Marie Kriznik | Thomas J.R. Marthinsen | Monica Aasprong | Jon Michelet | Eldrid Lunden | Ann Jäderlund | Karl Ove Knausgård | Terje Dragseth | Lars R. Engebretsen | Beate Grimsrud | Aasne Linnestå | Nils Henrik Smith | Elyas Poorgholam | Jan Roar Leikvoll | Gunnar Wærness | Gunstein Bakke (red.) | Eirik Ingebrigtsen (red.)

Hva er det politiske i litteraturen? Det snakkes stadig vekk om at litteraturen er politisk, eller at den kan være det. Men hvordan? Kritiker og Prosa-redaktør Merete Røsvik møter forfatter og Vårt Lands fungerende bokmagasin-redaktør Lars Petter Sveen til samtale om litteratur, politikk og følelser. «Man kan ikke stille krav til litteraturen. Men det er veldig artig når det blir gjort!» Den politiske økonomiens ufornuft. Benjamin Yazdan, kritiker og redaksjonsleder i Litteratur på Blå, går i dialog med Joseph Vogls Kapitalens spøkelse for å lodde den økonomiske tenkningens fallgruver. Hva er galt med verden? I en ny spalte undersøker ulike skribenter litteraturen med et idéhistorisk perspektiv. Denne gang er det teolog Ragnar Misje Bergem som skriver om renter og kapitalisme med utgangspunkt i Dantes Guddommelige komedie. Kritikk. Wera Sæthers Lavlandet, Helle Helles de, Kristen Roupenians Du vet at du vil og Lina-Marie Ulvestad Halås' Randhav. I avisa finnes i tillegg et intervju med Kjersti Bronken Senderud og Eldrid Lunden, en litterær reportasje om fascismens gjenoppstandelse i Italia, et entusiastisk essay om Kierkegaard, med mer.