En kveld sent i august dukker det opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen vet sikkert hva slags fenomen det er. Samtidig begynner merkelige ting å hende i utkanten av menneskenes tilværelse. Denne romanen følger ni av dem gjennom to intense dager, under lyset fra den nye stjerne. "Morgenstjernen" er en roman om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets begrensede linse. Men først og fremst er det en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.

Nitten år gamle Line forelsker seg i Valdemar, frontfigur i det myteomspunne bandet Domen, og trekkes inn i en hemmelig, fascinerende og skremmende verden. Politimannen Geir etterforsker et makabert trippeldrap, men den teorien han til sist danner seg, kan han ikke fortelle til noen. Kunstneren Tove lager bilder inspirert av eventyrenes understrømninger av seksualitet og død. En dag hører hun en stemme som snakker til henne, som vil henne noe. Begravelsesagenten Syvert kjenner en tiltagende uro etter hvert som det går stadig flere dager uten at det rapporteres om døde. Noe er i bevegelse i verden, det er som om den er hjemsøkt - men av hva, og hvorfor? «Det tredje riket» er en del av storverket «Morgenstjernen», en romanserie som har fascinert og begeistret lesere og kritikere verden over. Fortellingen settes i gang av en ny stjernes plutselige tilsynekomst på himmelen. Under denne stjernen lever menneskene sine liv som før mens verden rundt dem langsomt forandrer seg. Det handler om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets linse, og om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.

Den 26 år gamle Henrik Vankel jobber som lærervikar i Nord-Norge. På skolen møter han Miriam, som han blir dypt forelsket i. Det eneste er at hun er elev i klassen hans, og bare tretten år. Med utgangspunkt i forholdet mellom Henrik og Miriam forteller Karl Ove Knausgård en besettende kjærlighetshistorie. Men Ute av verden er også beretningen om en ung manns oppvekst i Norge mot slutten av det tjuende århundret. Ute av verden er et ambisiøst debutarbeid, et grusomt og infamt monument over den mannlige skamfølelsen, men også en overdådig feiring av overmot og undergang.

"Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt." Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. "Dette fantastiske, som du snart skal møte og få se, er så lett å miste av syne, og det finnes nesten like mange måter å gjøre det på som det finnes mennesker. Det er derfor jeg skriver denne boken til deg. Jeg vil vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den." "Om høsten" er første bind av fire i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans ufødte barn.

"Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt." Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. "Dette fantastiske, som du snart skal møte og få se, er så lett å miste av syne, og det finnes nesten like mange måter å gjøre det på som det finnes mennesker. Det er derfor jeg skriver denne boken til deg. Jeg vil vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den." "Om høsten" er første bind av fire i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans ufødte barn.

«Ulvene fra evighetens skog» er en frittstående fortsettelse av fjorårets roman «Morgenstjernen». «Ulvene fra evighetens skog» åpner i 1986. Det er regjeringskrise i Norge, og en atomreaktor langt borte i Tsjernobyl har eksplodert. Syvert Løyning, en ung mann på tyve år, vender hjem fra militæret til sin mor og bror i huset deres utenfor en større by på Sørlandet. En natt drømmer han om sin døde far. Det er som om faren vil ham noe. Men hva? Han begynner å undersøke det som ligger igjen etter faren. Sporene leder til Sovjetunionen. Romanens andre del foregår i Russland i vår tid. Vi møter biologen Alevtina som en helg drar til Samara sammen med sin sønn for å feire farens åttiårsdag. Som ung stilte Alevtina de helt store spørsmålene, som hvor livet kommer fra og hva det egentlig er. Disse dagene har hun mer enn nok med sitt eget liv - forholdet til sønnen, og til faren, som hun alltid har vært nært knyttet til. Vi møter også hennes venninne Vasilisa, en poet som skriver en bok om et særegent og gammelt trekk ved den russiske kulturen: troen på evig liv. «Ulvene fra evighetens skog» er en suggestiv og dypt engasjerende roman som utvider utforskningen av den tiltakende apokalyptiske situasjonen som ble beskrevet i Karl Ove Knausgårds forrige roman, «Morgenstjernen».

Sjette bind av Karl Ove Knausgårds romanverk Min Kamp

«Spørsmålet om hvorfor jeg skriver, høres enkelt ut, men enkelheten er forræderisk.» Slik åpner "Uforvarende" av Karl Ove Knausgård, der han skriver om hvorfor og hvordan han begynte å skrive, om hvordan skrivingen for ham handler om å stå åpen for øyeblikket og stedet, om å se på verden med et uvitende og forsvarsløst blikk. Det å vite noe om noe står ofte i veien for å skrive om det: «Jeg må komme uforvarende over det, eller det må komme uforvarende over meg», skriver han. "Uforvarende" er opprinnelig skrevet for Yale University, og blir utgitt i serien "Why I Write" på Yale University Press.

Den svenske forfatteren Carl-Henning Wijkmark (f. 1934), debuterte i 1972 med romanen Jegerne på Karinhall (Pelikanen 2013) - av mange regnet blant de beste svenske debutromanene noensinne. Wijkmarks andre roman, Dresinen, ble første gang utgitt i 1983, og med sin eksplosive fortellerglede og eksistensielle tematikk ble den en stor suksess i mange land, deriblant Frankrike og Tyskland. Vi befinner oss ved Kongo-floden rundt utbruddet av den første verdenskrigen. En jesuittisk prest , Moulin, er stasjonert på en kolonial utpost, og gjør der et merkelig bekjentskap: tre menneskelignende aper oppholder seg i nærheten, og er like nysgjerrige på Moulin som han er på dem. Sammen legger de etterhvert ut på et eventyr som skal føre dem over halve kloden, langs en rute som også krysser grensene mellom menneske og dyr, sivilisasjon og barbari. Dresinen er en fantastisk røverroman, et blendende stykke fortellerkunst, en knivskarp allegori over den vestlige verdens framskrittsoptimisme, fylt av et overskudd som på stadig nye måter sprenger seg vei gjennom muren vi har satt opp mellom naturen og kulturen. »Dette er en eiendommelig og storslagen bok, som på tross av de 25 årene som har gått siden den ble utgitt, ikke har mistet et fnugg av sin aktualitet og særegne glans« Magnus Persson, Svenska Dagbladet Dresinen er en helt rystende bra roman. Den hører til der oppe med de alle største , de som du husker for resten av livet. Karl Ove Knausgård

"Om våren" er tredje bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans nyfødte barn. I denne romanen følger vi en far og hans tre måneder gamle datter gjennom en dag om våren, fra soloppgang til solnedgang. Romanen handler om den strøm av små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv utspiller seg under. Om våren er en roman om livets begynnelse, om lyset, men også om mørket. "Om vinteren gikk vi i mørket, langt unna det første lyset som kunne vise seg som en blek stripe i horisonten, og om himmelen var skyfri da, føltes det som om vi befant oss midt ute i universet et sted, blant stjerner og planeter, mens lyset i sommerhalvåret likesom løftet fram det som var her, markene og trærne, jorden og gresset, tettere og rikere jo nærmere midtsommer vi var. Nå var det fortsatt noe sparsommelig over alt, landskapet var uten den dype fylden sommeren kom med, trærnes grønne var ennå bare et skjær, for slik er april: knopper, spirer, uvisshet, nøling. April befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent."

Hva er en god historie, og hvordan fortelle den best mulig? Hvordan oppstår en ny litterær karakter? Hva kjennetegner en god idé? Og hva gjør Dag Solstad når han virkelig står fast i skrivingen? Disse spørsmålene, og mange flere, er det Hans Olav Brenner vil ha svar på når han samtaler med noen av Norges fremste forfattere om skrivehåndverket. Det er et litterært stjernelag han har fått med seg: Per Petterson, Jan Kjærstad, Karin Fossum, Erlend Loe, Vigdis Hjorth, Ingvild H. Rishøi, Trude Marstein, Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Jon Fosse, Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård og Herbjørg Wassmo deler sine egne erfaringer, kunnskaper og tips om hvordan man skriver skjønnlitteratur. Om å skrive er rettet mot lesere som ønsker å vite mer om hvordan den gode litteraturen blir til, og hvordan et forfatterliv fortoner seg mellom boklanseringene. Boken vil også være til stor glede for forfattere, journalister og alle andre som skriver - eller drømmer om å gjøre det.

En kveld sent i august dukker det opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen vet sikkert hva slags fenomen det er. Samtidig begynner merkelige ting å hende i utkanten av menneskenes tilværelse. Denne romanen følger ni av dem gjennom to intense dager, under lyset fra den nye stjerne. "Morgenstjernen" er en roman om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets begrensede linse. Men først og fremst er det en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.

"Tiden er brådyp, den sikten man har som barn, strekker seg ikke langt. For meg var mine besteforeldres barndom utenfor rekkevidde, noe jeg ikke visste noe om - og for mine barn er det mine foreldres barndom som er utenfor rekkevidde! Deres oldeforeldre på Vestlandet, som jeg tilbrakte hver sommer hos, aner de ingenting om. Det hjelper ikke at jeg forteller om dem, de har ingenting å feste det til, menneskene fortellingen involverer, er døde og har vært det hele deres liv. Kjelleren med murveggene og det ofte våte gulvet med sluket som vannet rant ned i, de hvite stampene med haugen av skinnende røde ripsbær i, melkespannene, den vesle traktoren og alle de andre tingene som lyser i minnet mitt, sier dem ingenting, for det er innenfra verden lyses opp, det er innenfra tingenes og stedenes betydning kommer." "Om sommeren" er fjerde og siste bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans yngste datter. Han skriver om vannspredere og snegler, rips og tårer, om geitrams, sirkus, marihøner og krabbefiske. Men han skriver også en dagbok, der de små hendelsene i en families liv registreres mot en bakgrunn av alt det en sommer kan vekke til live av tanker, minner, lengsler, opplevelser av kunst og litteratur, i en intens jakt på meningsfylde i øyeblikkene som glir forbi. Her fortelles også, gjennom den innlevelsen fiksjonen gjør mulig, historien om en syttitre år gammel kvinne som en gang tok et dramatisk valg som kanskje ødela livet hennes. I fortellingen om det som er og det som har vært, oppstår muligheten for at alt alltid kunne vært annerledes.

"Det er merkelig at du finnes, men at du ikke vet noen ting om hvordan verden ser ut. Det er merkelig at det finnes en første gang man ser himmelen, en første gang man ser solen, en første gang man kjenner luften mot huden. Det er merkelig at det finnes en første gang man ser et ansikt, et tre, en lampe, en pyjamas, en sko. I mitt liv hender det nesten aldri lenger. Men snart gjør det det. Om bare noen måneder vil jeg se deg for første gang." "Om vinteren" er andre bind av fire i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til et barn som snart skal bli født.

Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den. Boken er blitt til i forbindelse med Karl Ove Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen "Mot skogen - Knausgård om Munch", 6. mai-8. oktober 2017, der han blant annet har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som aldri før har vært utstilt. Om utstillingen sier han dette: «Jeg ville vise ukjente bilder, ut fra forestillingen om at man da kunne se Munch som for første gang, som det han var, en maler som aldri falt til ro, og som aldri stivnet.»

Witold Gombrowicz (1904-1969) begynte å skrive dagbok da han var 49 år gammel. Fjorten år tidligere var han ankommet Buenos Aires om bord på en atlanterhavsdamper. Planen var å returnere etter et par uker. Men så brøt krigen ut, og det skulle gå 24 år før Gombrowicz igjen satte føttene på europeisk jord. Sitt hjemland Polen så han aldri igjen. Dagboken ble opprinnelig publisert som månedlige bidrag til det Paris-baserte emigranttidsskriftet Kultura. Den er ingen loggbok over forfatterens gjøren og laden, men en 16 år lang eksistensiell og kunstfilosofisk undersøkelse, skrevet av en forfatter som bevisst går inn for å bli «[s]in egen kommentator, rettere sagt [s]in egen iscenesetter». I Dagboken skaper han sitt eget diskusjonsforum, en «blogg» lenge før internett. Witold Gombrowicz skrev fem romaner, fire skuespill og én novellesamling. Dagboken regnes som hans mesterverk. Forfatterskapet har vært retningsgivende for flere generasjoner av norske litterater - fra Dag Solstad til Karl Ove Knausgård. Den norske utgaven av Dagboken er delt i to. Første bind omfatter årene 1953-1958, og er utstyrt med introduserende essays av Tor Eystein Øverås og Geir Gulliksen. Rita Gombrowicz, forfatterens enke, bidrar med et helt nytt forord. Agnes Banach mottok Kritikerprisen 2012 for sin oversettelse av bind 1.

Tre soldater kommer hjem fra Afghanistan svøpt i det norske flagget. Bilder av en mann i flammer. 22. juli. Traume. Sår. Det onde. Å si noe om det kan synes umulig, men likevel må det skje: «Å skape tekst blir et utilstrekkelig svar på ambivalensen mellom viten og glemsel, mellom begjær og tap, og mellom forståelse og fortvilelse,» skriver Unni Langås i denne boka. Traumets betydning i norsk samtidslitteratur handler om litterære fortolkninger av traumatiske reaksjoner, enten basert på reelle kriser og katastrofer eller på oppdiktede hendelser. Hvordan blir traumets betydning som individuell eller kollektiv erfaring formulert og skapt av litteratur? Langås behandler et utvalg som gjenspeiler noe av bredden og kompleksiteten i norsk samtidslitteratur. Her er verk i ulike sjangre av Brit Bildøen, Eivind Hofstad Evjemo, Jon Fosse, Helga Flatland, Nikolaj Frobenius, Johan Harstad, Paal-Helge Haugen, Gaute Heivoll, Eirik Ingebrigtsen, Karl Ove Knausgård, Øyvind Rimbereid og Øyvind Vågnes. Et viktig anliggende med boka er å gi leseren teoretiske perspektiver og analytiske grep for å lese denne litteraturen, som har både store formvariasjoner og fascinerende fellestrekk. Traume er et sentralt tema i internasjonal litteraturvitenskap, og boka er et også et bidrag til forskningen på feltet. Unni Langås er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder. Hun har tidligere vært norsk lektor ved Universitetet i Hamburg (1983-85) og redaktør og redaksjonssjef i Aschehoug forlag (1985-93). «En viktig og god bok om sårbehandling i språket.» - Tom Egil Hverven, Klassekampen Bokmagasinet