Mens Disa kjemper for sitt og sønnens liv i Kristiania, prøver Eir å beskytte Rakel mot Severin, som er tilbake i Holmsund. Striden om Torregården blusser opp for fullt. Hva skal til for å redde arvegården ut av Jacques Torres klør? En hvit hest kom galopperende i voldsom fart langs stranden, og Eir måtte knipe øynene sammen. Hesten var uten rytter og så vill ut der den kom springende så sanden drev omkring den. Et vell av historier om nøkk og draug fór gjennom tankene så hun kjente kulden risle nedover ryggen. Da den kom enda nærmere, kjente hun hesten igjen - og kastet riven fra seg.

Eir kan knapt vente med å legge ut på båtreisen til Ålesund. Doktor von Kellers brev er blitt som en besettelse for henne. Men først må Olve vende hjem fra vinterfisket - dessuten må hun sikre seg godt reisefølge ... «Jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er for at du ble med, Disa,» sa Eir varmt og så på sin venninne. Men Disa svarte ikke. Hun satt urørlig og stirret mot den andre siden av salongen. Ansiktet var blitt blekt, og det var tydelig at noe eller noen hadde satt henne ut av spill. Eir prøvde å følge blikket hennes, men det var ikke lett å få øye på noe som helst, så mange som nå sto og satt i salongen.

En uredd ung kvinne med usedvanlige evner ... Mørekysten, 1885. Eir og bestefaren bor i en enkel stue i fiskeværet Holmsund. Hun arbeider hardt for å holde liv i dem begge. Men de fleste unngår Eir. Hun er annerledes. Folk frykter de varme hendene hennes, som de likevel bønnfaller henne om å bruke når de er i nød. Men det er ikke alle Eir hverken kan eller vil hjelpe ... «Så der er du endelig, Eir Barfot.» Stemmen fikk en hul klang mellom de høye klippene. Eir grøsset. Hun klarte bare å nikke usikkert. «Det er deg de kaller 'Ho med henda', er det ikke?» Hun frøs til. Hva visste vel han om hendene hennes? Denne fremmede, som så tydelig ikke hørte til her. Eir kastet et blikk over skulderen hans, det var umulig å komme forbi. Skulle hun rope om hjelp? Men hvem ville høre henne?

Hendelsen oppunder Trollhelleren får alvorlige følger for flere enn Eir. Nå begynner kampen for sannheten og rettferdigheten - og for et vennskap som betyr alt. «Ørn!» ropte Eir, og så hvordan en svær ørn sirklet rundt vestsiden av øya. «Og der er Bjønn!» «Hva skal ørna?» spurte Aksel bekymret. Nå kunne Eir se Snøklokke, som drev frem og tilbake mens hun brekte etter lammene. Så var det som om ørnen brettet inn vingene og stupte mot noe på bakken.

Stormens herjinger i Holmsund er nådeløse. To menn utviser stort mot da de forsøker å berge fiskere i dypeste havsnød ute ved Likskolten. Men ikke alle kan overvinne storhavets mektige krefter ... Prest Benjaminsen stanset brått da Storenoten reiste seg. Den gamle fiskeren gnuret lua i hendene mens han stirret først på dem rundt seg, så på presten. «Skal ikke presten nevne at det var han Olve Kinn og Jonas Bunte som rodde ut i uværet for å tenne fyrlykta?»

Eir kan knapt tro det. Har hun endelig funnet faren sin - eller tar overlegen fullstendig feil? Samtidig føler hun at det haster med å komme hjem til Haugen, der Besten kanskje ligger på det siste ... «Kjenner du ham igjen?» spurte von Keller forsiktig. Eir nikket uendelig langsomt. Tårene rant stille nedover ansiktet, og leppene skalv. Hun stirret og stirret på ham der han gikk og rakte så grundig over gresset, igjen og igjen. «Er det virkelig ... Er det virkelig ham?» spurte hun grøtet, før hun hvisket knapt hørbart: «Han kjenner meg ikke.» Disa la armen om henne. «Tenk hvor mange år som er gått, Eir. Og du forstår jo at det er en grunn til at han er akkurat her.»

I fengselet har Disa knyttet tette bånd til sin eldste medfange, Fredrika Gråda, som de fleste andre skyr som pesten. Men den gamle kroken holder sin hånd over Disa når hun trenger det som mest ... Det var med en svak, nesten uhørlig stemme at Gråda hvisket mot øret hennes: «De vil forsøke å ta barnet fra deg straks. La dem ikke gjøre det! Hold det nye livet tett inntil deg, og kjenn lukten. Den nyfødte må også få kjenne duften av sin mor, slik at dere senere ... finner sammen. Lov meg det, min skatt ...» Den gamle kvinnen ség tilbake i sengen, og øynene gled igjen. Hun trakk pusten kraftig noen ganger, nesten som i krampe. «Jeg lover, Fredrika, kjære deg,» sa Disa gråtkvalt og holdt hardt rundt de spinkle hendene som var i ferd med å miste sine siste krefter.

Det blir en nervepirrende sommer i Holmsund. Fire unge mennesker gjør seg klar til å legge ut på den lange reisen til Amerika. Imens rystes familien Nome i sine grunnvoller, og følgene blir store for hele fiskeværet, ikke minst for Eirs familie. Eir gikk bort og åpnet forsiktig, og der sto kokka til familien Nome, Hanne Duesund. Hun virket andpusten og oppskjørtet. «Kjære vene, Hanne! Hva står på?» sa Eir og prøvde å kikke over skulderen hennes. «Det er Olve, du må komme ...» sa hun Hanne og støttet seg til dørkarmen. «Olve? Hva er det med ham?» spurte Eir, og kjente hvordan hjertet sank i brystet, før det tok til å hamre fort.

Eir får et etterlengtet brev fra Disa som gir henne nytt håp. Snart vil hun få se venninnen sin igjen! Imens knytter hun tettere bånd til søstrene Dordi og Signy, som begge blomstrer opp i Holmsund. Brått kjente Eir hvordan det rykket kraftig til, og det var ikke likt noe hun hadde kjent før. Det var ikke små rykk fra en buktende fisk, men en voldsom kraft som dro fra enden av snøret. Da hun merket hvordan den lille båten sakte dreide rundt, innså hun at det var noe levende. Eir kjente pulsen stige. «Hjelpe meg, Signy, du har fått noe stort på kroken. Noe virkelig stort!»

Dypt rystet over rettssakens utfall, kan ikke Eir gjøre annet enn å vende hjem fra Ålesund. Men først oppsøker hun Agathe Nome på sanatoriet. Der venter en ubehagelig overraskelse. Imens må Disa legge ut på en ganske annen ferd ... Disa reiste seg, stiv og støl etter de siste dagene med reising. Merket hun ikke også en lett skjelving da hun steg ned og fangeføreren nikket til henne? «Da var det adjø,» sa han og rødmet. Betjenten skulte mot ham. «Hvorfor er ikke fangen i jern?» spurte han strengt.

Hele sankthansnatten letes det etter vesle Rakel i Holmsund. Eir frykter at det verste har hendt: at Agathe har rømt fra sanatoriet - for å bortføre jenta hun tror er hennes egen ... Et lynglimt lyste opp trærne rundt dem, og i neste øyeblikk drønnet det så voldsomt at Agathe kjente det i magen. Hun huket seg ned og var nær ved å miste Rakel av skuldrene, så hun grep om henne og bar henne i favnen i stedet. «Hjem ...» gråt Rakel, våt og redd. «Vil hjem nå ... Mamma! Mamma, kom!»