Etter Olas død tar Elisabeth med seg barna og Henrikke og reiser fra Skoglia. De kjenner få i byen, men en dag banker det på døren. Elisabeth blir spurt om å delta i Kvinneklubbens møte. En av deltagerne, fru Hansen, ber henne med seg hjem, men plutselig dukker hennes mann opp, og nettet snører seg sammen om Elisabeth. Torvald Hansen lente seg frem. "Hvor bor De?" "I et hus i en sidegate like ved slottet." Han tittet beundrende på henne. Hun gjengjeldte blikket hans og smilte vagt. Lenger kom hun ikke, for fru Hansen nærmest dro henne med seg ut i hallen. Hva var dette? Var fru Hansen sjalu?

Elisabeth bosetter seg på Finnskogen. William oppsøker henne, og de bestemmer seg for å gifte seg og sette i stand Stabbursgården, men en uhyggelig stemning hviler over stedet. William bleknet. "Spøker det her, tror du?" "Det er ekkelt her. Jeg blir så rar i kroppen," svarte hun og trådde ut av sleden. "Jeg tror ikke vi er velkomne, Elisabeth. Det føles som om noen holder øye med oss." Hun følte det samme, men gården var hennes, og hun måtte se hvordan det var innomhus. Der inne i mørket sto en mann med svart, langt hår og stirret på dem.

Elisabeth er blitt enke, og ved et uhell blir hun truffet av et vådeskudd. Det er Victor Hamnes som skyter. Etter ulykken oppmuntrer Kajsa sin sønn Ola til å gifte seg med Elisabeth, til begges store glede. Men en dag uteblir han, og Elisabeth blir redd. Ryktene sier at Victor har stengt sin kone inne på gården, og hvorfor kommer ikke Ola? Elisabeth så avventende på kokka. "Nå må du fortelle meg hva som skjer på Tangen. Jeg forstår jo at noe er galt." Henrikke satte kaffekjelen på platen. "Victor har stengt Kajsa inne. Ola har forsøkt å få moren ut, men det er håpløst. Victor er der med en gang og brøler til sønnen sin. Jeg vet ikke hvordan dette skal gå, eller om vielsen blir noe av. Ola er for svak, Elisabeth. Det er bare å beklage," la hun trist til. Elisabeth snappet etter pusten da brystet snørte seg sammen.

Det umulige blir virkelig i Lierbygda da fortiden plutselig blir nåtid. Men er trusselen virkelig, eller er det bare noen som vil skremme? Foran stabburet sto det en mann, og det var ingen hvem som helst. Han var kledd i lang kappe, håret var svart, og foran ansiktet bar han en maske. «En utrolig spennende serie som grep meg fra side 1. Anbefales varmt!» Gro Kåsmoli, Bokelsker

Kjærligheten blomstrer for både Marna og Marina, og Peder fortsetter å lage bråk på gården. Men på et øyeblikk snur skjebnen, og det er kanskje ikke alltid så lett å skille venn fra fiende? Da hun så opp, sto han foran henne med brede ben og gliste. I hånden holdt han våpenet og siktet på henne. «Nå er det din tur!» «Denne serien er en litterær sjokolade!» Inger Monica Stornes, bokelsker

Albert er i Christiania og forsøker å finne seg en ny plass i de velbeslåttes kretser. Men det er noe han har ugjort ... Doktoren blir tilkalt for å undersøke Undine, og Andrine kjenner på redselen for å miste moren. Så løp hun videre, mot skogen, hvor hun igjen så den samme skikkelsen. Da hun endelig kom frem dit, sto moren der og strakte ut armene. Andrine klemte henne og ga henne blomstene hun hadde plukket. «De er til deg, mor. Jeg håper du liker dem.»

Andrine og døtrene vil finne ut hvem som har plaget dem. Samtidig kommer Magne med rystende nyheter om Isak. Når Maja opplever underlige og skremmende ting på Solgården, dukker piken i kottet opp igjen. Og i de dype skoger går Agnete uvitende sin skjebne i møte ... Thomas småtrippet ute på tunet da Maja endelig kom ut. Han hjalp henne opp i salen og var snar til å hive seg opp på sin egen hest. Så var de på vei til Solgården. Hva ventet dem der? «Hemmeligheter, kjærlighet og intriger og spenning, alt som en god serie skal ha.» Gro Kåsmoli, bokelsker

Han som kaller seg Skyggemannen, føles som en stadig større trussel. For å komme unna ham, drar Marina og Andrine på besøk til Maja, men også der havner de i en kamp på liv og død. Jeg spurte hvem han var, og jeg husker hva han svarte. Stemmen hans var mørk. Så må jeg ha sagt noe - vært våken et lite øyeblikk etter at han slo meg i hodet, for jeg er helt sikker på at han kalte seg for Skyggemannen. «Dette var spennende!» Wenche Skårseth, Bokelsker

Ingrid trives sammen med de andre tjenestejentene hos sorenskriveren, men følelsene for Odd gjør det vanskelig for henne å være der. Hun tenker stadig på at hun bør reise fra gården og glemme Odd. En dag får hun vite noe som gjør at verden raser sammen for henne ... «Hva vil du?» spurte hun og stilte seg ved siden av ham, redd for at noen skulle se dem fra vinduene. Odd grep hendene hennes, klemte dem, mens han så på henne med tårefylte øyne.

KONGSVINGER, 1866 Det er noe som ikke stemmer. Ingrid får stadig en fornemmelse av at hun skulle ha vært et annet sted. I glimt kan hun huske bilder fra en lykkelig barndom, men de forsvinner like fort som de kommer. Fosterforeldrene vet tilsynelatende ingenting om hennes opphav og fortid. Men snakker de sant? «Hvordan var jeg da jeg kom til dere, far?» Han så hastig på henne og blunket et par ganger før han svarte. «Du var syk og skadet, og lå i en døs i et par uker. Så kviknet du til, men du husket ikke noe om deg selv. Det var Evelyn som kom hjem med deg. Hun har hele tiden nektet å fortelle hvordan hun fant deg.»

Amber bekymrer seg for ektemannen, Ola. Hun nekter å tro at han ikke vil bli bedre, selv om oppførselen hans endrer seg hele tiden. Hun merket at humøret hans sank betraktelig. Hun ble straks urolig, men klarte å forholde seg rolig, selv om det kostet henne en hel del krefter. Helst ville hun gå og legge seg i sengen og gråte ut sorgen som stadig krøp lenger inn i henne. «Det kan skje med alle, Ola. Du vet at du er her for å få behandling.» «Jeg vet det, men doktoren har gitt opp. Det er ikke noe å gjøre.» Oda blir med Amber til Storåsen for å undersøke om Aleksandra kan være der. Men besøket blir ikke helt som forventet ...