Fagerskinna er én av de mest sentrale sagaene om de norske kongene fra Harald Håfagre og til kong Sverre Sigurdssson. Verket utgis med dette for første gang i komplett oversettelse til moderne norsk og kan sammenstilles med kongesagaene i Heimskringla. Liksom Heimskringla i generasjoner har vært et sentralt verk i norske boksamlinger, kan Fagerskinna nå innta sin plass på like fot. Sammen danner de selve kjernen i den norske bokstammen. Deler av Fagerskinna kan sies å være vel så litterært attraktive som det vi finner i Heimskringla. Men der Heimskringla gir mer plass til det mytiske, gir Fagerskinna en mer nøktern, nesten 'faghistorisk' skildring av dette spennende kapitlet i vår historie. Det forteller ikke så lite om kvaliteten på Fagerskinna at dette var en av de kjæreste beretningene som kong Håkon Håkonsson lot lese for seg på dødleiet i 1263. Boken er oversatt av forfatteren Edvard Eikill som også har et forord. Ellers finnes forord av professor Torgrim Titlestad om Fagerskinna som historikerverk - og ett av professor Jan Ragnar Hagland om verkets literære bakgrunn. Denne utgaven kommer i stivbind og med en helt spesiell reproduksjon i stort format av et nydelig kart fra 1866 som viser Norge slik landet så ut i sagatiden med de gammelnorske navnene og tinginndelinger.

Handbok i norrøn filologi held fram der den norrøne grammatikken sluttar. Her får lesarane innføring i ti sentrale emne i den norrøne filologien - om handskriftene sjølve, om tilpassinga av det latinske alfabetet for norrønt, om lesing av runer, om dialektar i gammalnorsk og gammalislandsk, om syntaktisk utvikling frå urnordisk til mellomnorsk, om mellomnorsk språk i seinmellomalderen, om person- og stadnamn (med ei reise langs kysten), om norrøn verselære og skaldedikting, og endeleg har boka eit kortfatta oversyn over den norrøne prosaen. Boka høver godt for studentar på høgskolar og universitet, men det er lagt vekt på å gjere framstillinga så lett tilgjengeleg at boka kan lesast med utbyte av alle som er interesserte i den norske språkkulturen i mellomalderen. Handbok i norrøn filologi er eit nasjonalt samarbeidstiltak og har forfattarar frå dei fire universiteta og frå høgskolane i Agder og Stavanger - alle ekspertar på sine felt: Marit Christoffersen, Jan Ragnar Hagland, Jon Gunnar Jørgensen, Else Mundal, Endre Mørck, Karin Fjellhammer Seim og Inge Særheim. Boka er redigert av Odd Einar Haugen ved Universitetet i Bergen. Odd Einar Haugen er professor i norrøn filologi ved Universitetet i Bergen, redaktør av Maal og Minne og leiar av Medieval Nordic Text Archive. Han har tidlegare forfatta fleire læremiddel i norrønt. Boken er utgitt av Fagbokforlaget i samarbeid med Landslaget for Norskundervisning (LNU).

Seinmellomalderen har allment sett gjerne vore karakterisert som ei nedgangstid i norsk historie, så også når det gjeld oppfatningar av spørsmålet om korleis det har vore med bruk av skriftspråk i denne perioden. Eit mørkt bilete av skriftkulturen har vore teikna, og ein nedgang i talet på lese- og skrivekunnige har vore framheva. Føreliggjande arbeid ser omatt på overlevert skriftleg tilfang på norsk i tida frå om lag 1350 til om lag 1500. Det gjeld i hovudsak brev med eit rettsleg innhald. Ved å kombinere kvantitative observasjonar med eit nærare tekstleg studium av overlevert tilfang, er det søkt å kome attom det reint kvantitative forhold synest å seia om nedgang og forfall. Ein slik tekstbasert studie av skrift synest å gjera oppfatninga av forfall mindre sikker. Litterariseringsprosessen synest å ha gått sin gang seinmellomalderen igjennom også i norsk samanheng, selv i fråvere av sentrale riksskapande institusjonar. Har litteraturliste.

Professor Jan Ragnar Hagland ved Nordisk institutt, Universitetet i Trondheim, har her systematisert kunnskapsstoff om dei historiske tilhøve som har vore med på å forma språket vårt slik vi kjenner det er i dag. Dette er ei oppslagsbok for studentar og alle andre som treng å kjenne dei viktige årstala i norsk språkhistorie. Boka gjer det lettare å halde oversyn over alle dei realopplysningar som vedkjem den ytre språkhistoria. Ikkje minst har boka med ein lettfatteleg gjennomgang av hovudpunkta i norske rettskrivingsvedtak frå 1901 til 1981.

Bjarkøyretten er den eldste bylov i Norge, og sist den regulerte livet i Trondheim var på 1200-tallet. De 152 paragrafene som her blir gjengitt forteller om økonomiske og politiske forhold så vel som samlivsformer, voldsbruk, seksualitet og det jevne dagliglivet i middelalderen. Med innledning om lovteksten og samfunnet. Har ordforklaringer, litteraturliste, ord- og emneliste og steds- og personregister.

Denne boka gir ei framstilling av språkhistoria i trøndelagsregionen. I norsk samanheng fins det ikkje tilsvarande forsøk på å avgrense framstillinga av språkhistorie til ein region. Forfattarane begynner i vår næraste fortid, og arbeider seg attover i tida, for vi treng å kjenne til kva som særmerker trøndersk i vår tid for å få eit oversyn over språkendringar som har ført fram til dagens trøndermål og sørsamisk. I siste hovuddelen er det søkt å fange opp dei nyaste språklege utviklingstendensane i regionen. Boka er resultatet av eit forskingsprosjekt i regi av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.