Hva er en god historie, og hvordan fortelle den best mulig? Hvordan oppstår en ny litterær karakter? Hva kjennetegner en god idé? Og hva gjør Dag Solstad når han virkelig står fast i skrivingen? Disse spørsmålene, og mange flere, er det Hans Olav Brenner vil ha svar på når han samtaler med noen av Norges fremste forfattere om skrivehåndverket. Det er et litterært stjernelag han har fått med seg: Per Petterson, Jan Kjærstad, Karin Fossum, Erlend Loe, Vigdis Hjorth, Ingvild H. Rishøi, Trude Marstein, Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Jon Fosse, Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård og Herbjørg Wassmo deler sine egne erfaringer, kunnskaper og tips om hvordan man skriver skjønnlitteratur. Om å skrive er rettet mot lesere som ønsker å vite mer om hvordan den gode litteraturen blir til, og hvordan et forfatterliv fortoner seg mellom boklanseringene. Boken vil også være til stor glede for forfattere, journalister og alle andre som skriver - eller drømmer om å gjøre det.

Skriftdesigneren Cecilia er en ung kvinne med en annerledes oppvekst og med en mangslungen utviklingsvei, inntil hun blir utsatt for et trafikkuhell og reddet av mannen som blir hennes store kjærlighet. Det er livsviktig for Cecilia å få fortalt sin kjærlighetshistorie, og knytte den til sin livshistorie. Hun gjør det i skrift, og hele tiden får beretningen følge av små, eventyraktige innskudd som illustrerer skriftens magi.

Fjorårets mest aktuelle bok - nå i pocket! «Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det Pesten.» - Jan Kjærstad i VG «En helt ny oversettelse gjør Albert Camus' mesterverk fra 1947 tilgjengelig som aldri før.» - Knut Hoem, NRK Bok «Når koronakrisen er over, vil vår konklusjon forhåpentlig bli den samme som den dr. Rieux kom til, nemlig at 'det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte'» - Inge Eidsvåg, Klassekampen «Sjelden eller aldri har en bokutgivelse truffet katastrofens episenter så presist som denne nye oversettelsen av Albert Camus' roman fra 1947, skrevet som en allegori om nazismen inntog i Europa.» - Arne Dvergsdal, Dagbladet

«Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det .Pesten..» - Jan Kjærstad i VG. «Pesten» regnes ved siden av «Den fremmede» som en av Albert Camus' viktigste romaner. Handlingen er lagt til forfatterens fødeland, Algerie, og beskriver en moderne by som helt uventet rammes av en pestepidemi. Da romanen kom ut i 1947 ble den straks tolket som en dyster allegori over nazismen, en verkebyll og landeplage som hadde rammet det frie vesten og utløst en rekke ulike reaksjoner, fra tapper motstand til feig skadefryd. De siste årene har Albert Camus fått ny aktualitet. Den nye interessen gjelder både hans mer filosofiske tekster og essays, som representerer en interessant mellomposisjon i etterkrigstiden polariserte politiske landskap. Romanene hans blir også nylest og når stadig nye generasjoner lesere. Dette gjelder ikke minst «Pesten», som er en roman med utallige tolkningsmuligheter. I dag kan den lett knyttes til mer dystopiske litterære tendenser og leses som et bilde på hvor uforberedt det moderne mennesket er på «naturens hevn», på katastrofene vi tror vi er beskyttet mot, og hva som skjer når nettopp et rasjonelt samfunn møter ulykker av episke dimensjoner. Albert Camus (1913-60), vokste opp under enkle kår hos sine fransk-spanske foreldre i Alger. Han debuterte som forfatter med «Retten og vrangen» i 1937, samtidig som han jobbet som journalist og drev teater. Camus' første og kanskje mest kjente roman, «Den fremmede», utkom i 1942. Albert Camus mottok Nobelprisen i litteratur i 1957. Christine Amadou har oversatt denne utgaven, som er den første siden boken ble utgitt på norsk i 1947. «En helt ny oversettelse gjør Albert Camus' mesterverk fra 1947 tilgjengelig som aldri før.» - Knut Hoem, NRK Bok. «Sjelden eller aldri har en bokutgivelse truffet katastrofens episenter så presist som denne nye oversettelsen av Albert Camus' roman fra 1947, skrevet som en allegori om nazismen inn-tog i Europa.» - Arne Dvergsdal, ter

Stilen er tørr, nøktern, presis. Hans litterære univers er alt annet enn det: speil og labyrinter, drømmer og uendelige biblioteker, arabiske legender, kinesiske myter og islandske sagaer, kryssende tidsplan og virkeligheter flettet inn i hverandre. Kombinasjonen er uimotståelig. Jorge Luis Borges (1899-1986) var også poet, oversetter og kritiker, men det var kortprosafortellingen som skulle bli hans form fremfor noen. I Samlede fiksjoner fremstår fortellingene han skrev gjennom 50 år i hele sin imponerende bredde, fra samlingen Nederdrektighetens verdenshistorie (1935) til de siste novellene som kom ut bare få år før forfatterens død. Stor innflytelse "Mer enn noen annen fornyet han det skjønnlitterære språket og banet dermed veien for en bemerkelsesverdig generasjon av latinamerikanske romanforfattere," skrev forfatter og senere nobelprisvinner J.M. Coetzee i The New York Review of Books i 1998, da Samlede fiksjoner forelå på engelsk. "Gabriel García Márquez, Carlos Fuentes, José Donoso og Mario Vargas Llosa har alle vedstått seg sin gjeld til ham." Men det er langt flere, på andre kontinenter, som står i gjeld til Borges, bl.a. filosofen Jacques Derrida, franske nyromanforfattere som Alain Robbe Grillet, postmodernister som Paul Auster, og, i Norge, Kjartan Fløgstad og Jan Kjærstad. Mer enn noen annen fornyet han det skjønnlitterære språket. J.M. Coetzee Utenfor Argentina var Borges imidlertid ganske ukjent før han i 1961 ble tildelt den nyopprettede, internasjonale Prix Formentor, som han delte med Samuel Beckett. Da hadde Borges allerede passert de 60. Prisen fikk fart på berømmelsen og sørget for et internasjonalt gjennombrudd med utgivelser både i USA og Europa - og for invitasjoner til å gjesteforelese verden over. Nobelprisen fikk han aldri, til manges frustrasjon, og angivelig også til sin egen. Borges var politisk konservativ. Ifølge Coetzee hevdet forfatterens støttespillere at hans politiske ytringer ødela for ham. En utmerkelse han tok imot fra Chiles diktator Augusto Pinochet, styrket neppe kandidaturet. Fortellingens grenser Allerede på 1930- og 1940-tallet utviklet Borges den særpregede litterære stilen der han utforsker filosofiske og eksistensielle problemstillinger; vår virkelighetsoppfattelse og fortellingens og språkets begrensninger. Flere av tekstene ble først publisert i det argentinske, men internasjonalt orienterte tidsskriftet Sur. Mest kjent er nok enkelte fortellinger fra samlingen Fiksjoner, som kom i 1944: "Tlön, Uqbar, Orbis Tertius" handler om landet Uqbar, kun omtalt i et eneste eksemplar av et leksikonbind, og som på forunderlig vis er forbundet med en annet planet, Tlön, oppdiktet av et hemmelig brorskap. I "Hagen med stier som deler seg" velger den kinesiske spionen Yu Tsun, for å fullføre sitt oppdrag under 1. verdenskrig, å drepe den eneste personen som har funnet essensen i en labyrintisk bok av spionens forfar. I "Pierre Menard, forfatteren av Don Quijote" vil forfatteren skrive Don Quijote på nytt, ikke en ny versjon, men Miguel de Cervantes' egen, ord for ord. Han rekker bare noen kapitler, men jamen blir de ikke enda bedre enn Cervantes'! "Utenfor Argentina var han ukjent før han ble tildelt den nyopprettede Prix Formentor i 1961" Det er bare å la seg overvelde. Ikke minst av "Babels bibliotek", der bøkene i hyllene i uendelige antall etasjer med sekskantede gallerier inneholder "alle tenkelige kombinasjoner av de noen og tjue ortografiske symbolene (...), alt det som lar seg uttrykke, på alle språk. Alt: fremtidens historie til punkt og prikke, erkeenglenes selvbiografier, Bibliotekets vederheftige katalog ..." etc.,etc., inkludert "mil på mil med meningsløs kakofoni, verbalt rot og usammenhengende vrøvl." Den blinde bibliotekaren Påfallende mange av Borges' tekster dreier seg om eller tar utgangspunkt i litteratur, eksisterende og ikkeeksisterende bøker og forfattere, og, ja, nettopp, biblioteker: Forfatteren Borges var også bibliotekar. Han ble født i Buenos Aires i 1899 og vokste opp i en velstående middelklassefamilie. Moren var av britisk herkomst, og i hjemmet ble det snakket både spansk og engelsk. Fransk og tysk lærte han da familien i 1914 flyttet til Sveits for at faren skulle få behandling for sin øyelidelse, en sykdom som sønnen arvet, og som skulle gjøre ham blind før han fylte 50. "En verden av speil og labyrinter, drømmer og uendelige biblioteker." Borges vendte tilbake til Argentina i 1921, publiserte dikt og essays i samtidens litterære tidsskrifter og debuterte med en diktsamling i 1923. I 1937 ble han ansatt i statsbiblioteket i Buenos Aires, men fikk sparken da Juan Perón ble president i 1946. Kortprosasamlingen Alef ga han ut i 1949. Etter militærkuppet i 1955 ble Borges utpekt til direktør for Argentinas nasjonalbibliotek. Da var han for lengst blitt helt blind, men det stoppet ikke forfattervirksomheten: En rekke nye samlinger kom fra hans hånd med ujevne mellomrom: Gjøreren (1960), Til mørkets pris (1969 ), Brodies rapport (1970), Sandboken (1975) og noen sene noveller, samlet under tittelen Shakespeares minner (1983). Borges døde i Genève i 1986. Samlede fiksjoner har et innledende essay av Gabi Gleichmann, skrevet spesielt for Verdensbibliotekets lesere. Gleichmann er forlegger, forfatter, kulturskribent og tidligere leder i den svenske PEN-klubben. I 2012 debuterte han som skjønnlitterær forfatter med slektskrøniken Udødelighetens elixir, en roman om jødenes tusenårige historie i Europa.

Marit og Jon-Jon flytter til en kjedelig blokkleilighet. Alt er bare rotete og trist, men så finner pappa på at de kan steke vafler. Marit og Jon-Jon går en runde i oppgangen for å låne det de trenger. Og da viser det seg at naboene er ikke kjedelige i det hele tatt.

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupen skåret over. Bestialiteten i drapene skremmer folk. Men enda vanskeligere er det å takle at handlingen er uforståelig. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen. Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt. Tingrettsdommer Peter Malm lever et tilbaketrukket liv og sysler med sine små prosjekter på fritiden. Det siste han ønsker er å få oppmerksomhet på grunn av denne saken. I flere lykkelige år var Nicolai Berge kjæreste med Gry, Arve Storefjelds datter. Så gjorde hun det slutt. Nå er hun død. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.

T

Vi møter en ung kvinne som kaller seg Greta. Hun sover om dagen. Om natten går hun omkring i bygatene. Vi vet ikke hvem hun er. Hun er et hån mot alle med for raske konklusjoner. Og de mennene hun tar kontakt med, forsvinner sporløst. Romanen tar pulsen på 80-årene. Hovedtemaet er løgn og forføring. Sentralt står språket som maktmiddel. Forfatteren reiser dessuten spørsmålet om samfunnet har utviklet en kultur-mutant - unge mennesker med en ny og kynisk tankegang, mennesker som har vokst opp mellom overflatebilder, i et strålingsfelt av falsk informasjon.