«Alminnelig forvaltningsrett» er en grundig innføring i forvaltningsrett. Det er spesielt lagt vekt på å få frem de alminnelige prinsippene som ligger bak enkeltreglene. Denne boken behandler de grunnleggende hensynene i forvaltningsretten og gir samtidig en inngående behandling av spørsmål som er nyttige i praksis, som saksbehandlingsreglene, styring og instruksjon og forvaltningens avtaler. Den viser også forbindelsene mellom norsk rett og de europeiske reglene som følger av EØS og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne utgaven er oppdatert med ny rettspraksis og endringene i forvaltningsloven som følge av grunnlovfestingen av det lokale selvstyret og med det nye kapittelet om forvaltningssanksjoner. Boken har fått et nytt avsnitt om behandling i nemnder, som i praksis er en viktig behandlingsmåte for forvaltningsklager. Forfatteren har også gjort rede for de grunnleggende vurderingene til komiteen som har utredet forslaget til ny forvaltningslov i NOU 2019: 5, og antydet hvor det vil kunne komme endringer med en ny lov. Bokens innhold og systematikk gjør den egnet som hovedlitteratur i forvaltningsrettsstudiet, samtidig som den er nyttig for alle jurister som arbeider med forvaltningsrett.

Rettsspørsmål står praktisk talt alltid åpne – i større eller mindre grad – for ny analyse, ny forståelse og nye svar. Derfor er det ikke hvordan man treffer «riktige» avgjørelser, men fraværet av diskusjon rundt rettslige avgjørelser og rettens rolle som trenger en forklaring. En grunntanke i Juridisk overtalelseskunst er at dersom vi forstår hvorfor vi aksepterer juristenes behandling av faglige, politiske og moralske spørsmål, står vi bedre rustet i diskusjonen om når vi bør gjøre det og når vi ikke bør gjøre det. Boken bygger på klassisk retorikk slik den er definert av Aristoteles og Cicero og på kognitiv teori (psykologi, lingvistikk og forskning på ekspertsystemer) for å svare på spørsmål om hva som overbeviser oss om svar på rettsspørsmål. Det innebærer blant annet at overbevisning, fordommer og følelser trekkes inn i analysen av juridiske tekster. I en tid med økende fragmentering av rettsstoffet, større bruk av innbyrdes motstridende rettsprinsipper og flere sentra for rettslig autoritet, kan en øket bevissthet om overbevisningens emosjonelle og holdningsmessige sider øke fornuftens rolle i rettsanvendelsen. Gjennom sin utstrakte bruk av eksempler fra norsk juss gir boken også et bidrag til sakprosaforskningen og metaforteori. Hans Petter Graver er professor i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

4. utgave

Jurister som forsvarer rettssikkerheten under press, er juridiske helter. Lov og rettferd er ikke alltid samme ting. Iblant tar loven feil og juristen har rett. I slike situasjoner koster det ekstra mye å holde fast ved sin overbevisning. Dette er historien om tolv jurister som har valgt å følge sin egen samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. De har stått opp mot makt og autoriteter i situasjoner der systemet har stilt dem overfor store utfordringer, og de valgte å følge sin egen samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Boken har også oppsummerende kapitler hvor likheter samles og kobles opp mot overordnede og felles etiske problemstillinger, med konklusjoner og hypoteser om juridisk motstand og beskyttelse av rettsstaten. I tillegg er det et etterord om rettsstaten og korona. «Den har mye å gi, både til jurister, jusstudenter og hvermansen, lettlest og dyptpløyende som den er.» Bård Hauge, Dagen

De siste tiårene har forvaltningsretten gjennomgått store endringer. De er en følge av endringer i forholdet mellom politikk, marked og rettssystem. Mange av endringene er formidlet inn i norsk rett gjennom EØS-avtalen. Samtidig legger EØS-avtalens regler selv et sterkt press på forvaltningsretten. I denne boken er det samlet sentrale artikler om utviklingen i norsk forvaltningsrett og om den påvirkningen EØS-avtalen har på norsk forvaltningsrett. Boken spenner over artikler som behandler hvordan man bør nærme seg EF-retten for å forstå og tolke den bedre, hvilken rettslig betydning EØS-avtalens regler har i norsk rett, særlig norsk forvaltningsrett, og utviklingstrekk i forvaltningsretten. Artiklene i boken vil være nyttige i alle de tilfeller i praksis hvor man står overfor problemstillinger med en EØS-rettslig dimensjon. Den er også nødvendig for dem i forvaltningen som arbeider med forvaltningspolitikk og spørsmål om organisering av forskjellige offentlige aktiviteter. For studentene gir den nyttig tilleggslesning til fagene forvaltningsrett og EØS-rett. For den som er mer generelt interessert i å se hvordan vårt rettssystem endrer seg under påvirkning av EØS-avtalen, er boken tankevekkende lesning. Hans Petter Graver er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere publisert Alminnelig forvaltningsrett og diverse bøker og artikler i forvaltningsrettslige og EØS-rettslige emner. Fra 2000-2002 var han faglig leder for ARENA-programmet.

En fremstilling av forvaltningsrettens prosessuelle og personelle del. Hovedvekten er lagt på å formidle grundig kjennskap til og forståelse av hovedtrekkene i reglene og de hensyn som begrunner dem. EU-retten er integrert der hvor den har direkte betydning for forvaltningens saksbehandling gjennom EØS-avtalen. Har lov-, doms- og stikkordregister.

Det offentlige forvalningsapparat dekker i det moderne samfunn en rekke forskjellige oppgaver: Regulering, tilsyn og kontroll med ulike aktiviteter, skatte- og avgiftsvesen, sosiale vernetiltak, utbygging og drift av viktige fellesoppgaver, finansiering og tilskudd til diverse private formål og ren forretningsdrift. Forvaltningens rettsgrunnlag og ivaretakelse av dette mangfold av oppgaver er temaet for denne fremstillingen. Målgrupper: Studenter, jurister, domsstolene og forvaltningen. Med litteraturliste, doms- og stikkordregister.

Dette er en bok om de muligheter vi har til å overbevise. I stedet for å fokusere på hvordan vi går frem for å ta standpunkt til rettsspørsmål, undersøker vi hvordan vi overbeviser andre om rettsspørsmål. Vi tar spranget fra å se på hvordan vi finner rettsregler, til hvordan vi bruker dem i dialog med andre. Analysen av hva slags argumenter som kan anføres for og mot en rettslig løsning, gjør boken nyttig for advokater og studenter og for jurister som er interessert i metodespørsmål. Hans Petter Graver er professor ved Universitetet i Oslo.

I 1927 vedtok Stortinget et knippe lover som endret spillereglene i arbeidslivet, og som gjorde rettsapparatet til et redskap for den ene samfunnsklassen i kampen mot den andre. Dermed fravek lovgiveren det klassiske rettsstatsidealet om likhet for loven og rettens autonomi. Den nye lovgivningen ble kalt tukthuslovene. Aksjonen mot lovene i 1928 var norgeshistoriens største sivile ulydighetsaksjon. Den fremkalte en lovløshet som ikke er overgått verken før eller siden. Aksjonen samlet stortingsrepresentanter, kommunepolitikere, lærere, forfattere, kunstnere, arbeidere og funksjonærer. Noen var respekterte samfunnsborgere, de fleste helt alminnelige, lovlydige folk. Politiet raidet avisredaksjoner, fengslet redaktører og bøtela hundrevis av personer. Graver forteller historien om tukthuslovene, hvordan de ble til, hvordan de ble mottatt og møtte motstand, og hvordan de ble nedkjempet. Lovene og striden om dem truet selve rettsstaten, og det kom beskyldninger om at domstolene var politiserte. Graver ser en parallell i dagens politisering av rettsapparatet, både i land der populistiske krefter søker kontroll over domstolene, og her hjemme hvor et høyere konfliktnivå, som rundt klimakrisen og pandemien, utfordrer rettsstaten.

Lille juleaften 1940 forlot dommerne i Høyesterett stillingene sine i protest mot Reichkommissars og NS-statsråden Riisnæs`angrep på domstolenes uavhengighet. Allerede 4. januar var nye dommere på plass, utnevnt av justisminister Riisnæs. Hvem var disse dommerne, og hvordan formet institusjonen Høyesterett dem? Hvordan utøvde de sitt virke i Høyesterett under okkupasjonstiden, og hvordan ble de bedømt i ettertid? Gode nordmenn oppfattet Høyesterett som en ren politisk domstol etablert for å hevde okkupasjonsmaktens syn på rettsspørsmål av aktuell interesse. Dette er også blitt stående som dens ettermæle, under betegnelsen den "kommissariske høyesterett". Dommerne var uverdige. I motstandskretser mente man at de som mottok utnevnelsene som dommer, motarbeidet den modige aksjonen til de legitime høyesterettsdommerne. Hans Petter Graver tar et oppgjør med dette bildet. Gjennom studier av sakstall, rettsavgjørelser og dokumenter fra krigen og rettssoppgjøret viser han at okkupasjonstidens Høyesterett preges mer av kontinuitet enn brudd med fortiden. Folk fortsatte å føre saker for domstolen, og i sin praksis bygde den på Høyesteretts tidligere avgjørelser. Selv i saken som er blitt oppfattet som mest belastende i ettertid, domstolens støtte til Quislings statskupp i februar 1942, tenkte dommerne mer juss enn politikk. Og selv om nesten alle dommerne var medlemmer av NS, viser Graver at Riisnæs ikke først og fremst var ute etter lojale støttespillere.

Boka er den første fremstilling av nye tolkningsproblemer som loven reiser. Den gjennomgår samtlige av lovens bestemmelser, og tolker loven i lys av blant annet tvangsfullbyrdelsesrett og konkursrett. For domstolene, namsmenn, advokater, saksbehandlere i finansinstitusjoner og inkassobyråer, og andre som skal rådgi privatpersoner om hvilke rettigheter de har etter loven, i forbindelse med blant annet generell økonomisk rådgivning, eller saksbehandlingen på sosialkontoret. Med lovregister og stikkordregister bak i boka.

Klarte domstoler og dommere å bevare sin uavhengighet under andre verdenskrig? Hvilken betydning fikk Nasjonal Samlings rettssyn? Hvordan foregikk det politiske presset mot domstolene og nazifiseringen av rettsvesenet? Kunne dommerne opponere? I desember 1940 la dommerne i Høyesterett kollektivt ned sine verv, mens dommerne i underrettene fortsatte. Nazistene opprettet Folkeretten og særdomstoler, og de tyske domstolene fikk også betydning for rettsanvendelsen her til lands. Retten og juristene regnes gjerne som konservative krefter i samfunnsutviklingen. De verner om det bestående, men samtidig brukes lovgivning og håndhevelse av lovene som instrumenter når samfunnet skal omformes. Slik var det også i Norge under andre verdenskrig.

Kan en diskusjon om unntakstilstand, og teorien om dette, gi nyttig innsikt i analysen av koronaloven og bruken av smittevernloven? Hva ligger i begrepet rettsliggjøring, og hva er betydningen av den vestlige rettstradisjonen for forholdet mellom rett og politikk? Slike sentrale spørsmål reises, før boken belyser de prøvelsene den norske rettsstaten ble utsatt for gjennom Nav-skandalen og pandemien fram mot våren og sommeren 2020. Oppmerksomheten er rettet mot forholdet mellom våre øverste statsorganer, Stortinget, regjeringen og domstolene og de unntaksfullmaktene regjeringen fikk for å håndtere krisen. Av og til kan «unyttig» forskning vise seg svært så nyttig. Flere års forskning på domstoler under autoritære forhold i forrige århundres Europa har satt forfatteren i stand til å levere den første analysen av de tiltak som ble satt inn i Norge under pandemien, og av de utfordringene pandemien stilte vårt politiske og rettslige system overfor. Boka er et viktig bidrag til teorien om unntakstilstand.

Boken handler om hvordan håpløst forgjeldede personer kan hjelpes til å komme til ordninger med sine kreditorer. Den er i første rekke rettet til dem som kommer i en hjelperolle som gjeldsrådgivere. Gjeldsrådgivning er ikke bare en fordel for skyldneren, men også for kreditorene. For det andre tar boken opp de enkeltes forhold til finansmarkedet på det rettspolitiske plan. På mange felter er de rettigheter skyldneren har, for dårlige. Boka gir også en fremstilling av viktige sosiale rettigheter i kredittretten, og gjennomgår viktige sider av kredittretten fra et forbrukerperspektiv.