Dei litterære sjangrane er ei grunnbok for bachelorstudentar i nordisk og litteraturvitskap og for dei som tek norsk som ein del av lærarutdanninga. Dei fem kapitla i boka tek føre seg dei tradisjonelle sjangrane epikk, drama og lyrikk, i tillegg til eit innleiingskapittel som drøftar sjangeromgepet, og eit kapittel om sakprosa. Kvart kapittel gir ei grunnleggjande innføring i sjangerens historie, kjenneteikn og analytiske omgrep.. Dei litterære omgrepa og det litterære fagspråket blir grundig handsama og er illustrerte med tekstdøme. Her er også modelltekstar som viser korleis ein kan analysere tekstar i dei ulike sjangrane. Denne boka tilbyr ei grundig innføring i epikk, lyrikk, drama og sakprosa i éi bok.

Hinsides lystprinsippet er Sigmund Freuds mest gåtefulle og spekulative verk. Det har inspirert er en rekke filosofer som Jacques Derrida, Gilles Deleuze og Walter Benjamin, og står sentralt i Jacques Lacans reformulering av psyko analysen. Her lanserer Freud sitt omdiskuterte begrep dødsdrift, som mange psykoanalytikere har funnet vanskelig å svelge. Gjennom sosiobiologiens økende nedslag i psykologien, har Freuds tenkning om forholdet mellom livs- og dødsdrifter fått fornyet interesse. Det biologiske utgangspunktet for Freuds tenkning er påfallende. Boken befinner seg på grensen mellom human- og naturvitenskap og bygger bro mellom de to kulturer. Hinsides lystprinsippet foreligger her for første gang i norsk oversettelse og med et innsiktfullt etterord av Eivind Tjønneland.

Ein mann på tvers av si samtid. Lyrikar Georg Johannesen kunne vere ein nådelaus polemikar som gjekk til åtak på kven det skulle vere. Samstundes skreiv han nokre av dei vakraste dikta som er skrivne på norsk. I 1990 blei Ars moriendi kåra til 1900-talets beste norske diktsamling. Ved hjelp av ei rekkje nye kjelder skildrar denne biografien eit uvanleg og fascinerande livsløp. Som liten opplevde Georg Johannesen krigen på nært hald og blei merkt for livet av det. Han blei seinare fengsla for militærnekting, ekskludert frå Arbeidarpartiet og var sentral ved etableringa av Sosialistisk Folkeparti. Trass eit uvanleg lyrisk talent ville han ikkje vere lyrikar. I staden var han universitetsprofessor i retorikk, men også her i konstant opposisjon til det norske fagmiljøet. Georg Johannesen var heile livet ein mann på tvers av si samtid. Han var kompleks og paradoksal, ikkje alltid like lett å forstå, men alltid tru og konsekvent mot sin eigen rasjonalitet, i tråd med det han sjølv hadde fastslått: «Skjelettet er innerst / i hver eneste mann / Og hva har jeg innerst i hjertet? / Innerst i hjertet har jeg min forstand.» Terningkast 6! «Bråkebøtte og poet får som fortjent i rik biografi» - Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende «Alfred Fidjestøls fremragende biografi skildrer en egenrådig mann og er unikt forfatterskap.» - Tom Egil Hverven, Klassekampen «... obligatorisk lesning for alle som er interessert i norsk politisk debatt og litteraturhistorie fra 1950-tallet til tusenårsskiftet» - Eivind Tjønneland, Ny Tid «Overdådig paradoks. [...] Biografien om Georg Johannesen er storarta. [...] Resultat(et) har blitt eit skriftstykke på vel 500 sider av sjeldan høg kvalitet.» - Geir Mork, Dag og Tid «Georg Johannesens egen diktning var mye på en gang. Ujevn, polemisk, urimelig, og dypt original. I biografien får vi se hovedpersonen spille ut hele registeret av kompleksiteter som vi mennesker kan være - i skriften og i livet.» - Knut Hoem, NRK

De populærkulturelle fenomener som har satt Norge på verdenskartet, er blitt forsømt, mener forfatteren av denne boka. Gjennom ti essays fremstiller han norske uhu- og aha-opplevelser på en ny måte. Og slik ønsker han å gi sitt bidrag til en kulturell opprustning av landet vårt.

Kulturradikalismen gikk fra å være et nødvendig oppgjør med bedehus-Norge, til å klubbe ned litteratur og kulturuttrykk som ikke stemte overens med byggingen av Norge som optimistisk kulturnasjon. Torunn Borge ser på de skjulte føringene dette har lagt for norske litteraturdebatter, ved blant annet å gå i polemikk med Eivind Tjønneland og hans forsøk på å revitalisere den kulturradikale tradisjon.

Trætte Mænd er den eneste romanen Arne Garborg skrev på bokmål, noe som kanskje har bidratt til bokens neglisjerte rolle i et ellers nynorsk romanlandskap. Boken er også, i tillegg til debuten Ein fritenkjar, den eneste romanen av Garborg der førsteutgaven ikke har kommet i nyutgivelse siden førstegangsutgivelsen i 1891. Vi ønsker med denne utgivelsen å relansere og tilgjengeliggjøre en neglisjert del av Garborgs forfatterskap og norsk litteraturhistorie, nøyaktig 125 år etter lanseringen av førsteutgaven. Boken er en av Norges første modernistiske romaner og et av våre viktigste bidrag til dekadanse-litteraturen som var en viktig del av nordisk og europeisk 1890-tallslitteratur. På mesterlig vis håndterer Garborg temaer som åndelig forfall og meningstap, seksualitet, kjønnsroller, tungsinn og desperasjon. Romanen er nyskapende også formmessig, der den bryter med realismens og naturalismens linære strukturmønster, og fremstilles som hovedpersonens dagboknotarer. Eivind Tjønneland har skrevet et omfattende etterord til boken. Tjønneland er professor i nordisk språk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er en av landets fremste litteraturvitere.

Kjente norske skribenter med kjærlighet til film skriver innsiktsfullt om filmen som myteskapende og meningsdannende i våre liv. Boken er den eneste i sitt slag og burde derfor være en perfekt gavebok til alle filmelskere. Filmen er den moderne tids fremste myteskaper. Den forvalter de gamle og skaper nye. Og nede i salen former vi livene våre etter forestillingene der oppe på lerrettet. Vi vet hvordan vi skal forelske oss, fordi vi har sett det på film. Vi vet hvordan vi skal ta hevn, hvordan vi skal hate og hva vi skal drømme om. Ti ulike skribenter og forfattere har i Mitt liv som film gått de ulike filmmytene nærmere i sømmene. Tore Renberg skriver om Den Store Kjærligheten. Tor Åge Bringsværd ser nærmere på forestillingen om roboten og det kunstige liv. Torgrim Eggen tar opp hvordan filmen har forvaltet våre ideer om hva det vil si å være ung. John Erik Riley ser på hva som har skjedd med drømmen om Amerika. De andre bidragsyterne er: Sindre Kartvedt, Jo Nesbø, Ingrid Rommetveit, Finn Skårderud, Eivind Tjønneland og Ingunn Økland. Anne Hoff er redaktør for boken.

Ved å tømme tusenvis av sider av private betroelser ut i offentligheten har Knausgård trollbundet leserne. Mottakelsen har vinglet mellom biografisk sladder, estetisk henførelse og psykologisk identifikasjon. I denne pamfletten gjør Eivind Tjønneland det første seriøse forsøket på å knekke Knausgård-koden. Han har tatt for seg bøkene og alle anmeldelser og omtaler som er kommet. Bare gjennom dechiffrering av Knausgård-koden er det mulig å motstå Min kamp-hysteriet, hevder han. Knausgård kombinerer intimitetstyranniet med øyeblikkets tyranni, og resultatet blir for tidlig sædavgang som litterær metode.

I sine senere stykker er Ibsen monomant opptatt av døden. Med utgangspunkt i dette gir forfatteren en idehistorisk og litteraturvitenskapelig fremstilling av Ibsens forfatterskap.

Das grundlegende Ziel dieser Abhandlung ist es, die widerspruchliche Begriffsbildung der Ironie in Soren Kierkegaards Doktorarbeit <i>UEber den Begriff der Ironie </i>(1841)<i></i>nachzuweisen. Die textuellen Widerspruche in Kierkegaards Ironie-Abhandlung werden als Symptome interpretiert. Es wird behauptet, dass Kierkegaard in <i>Begriff der Ironie </i>ein Paradigma im Sinne Thomas S. Kuhns etabliert. Dieses Paradigma fur die Ironie ist ein Modellbeispiel, das die ironologische Begriffsbildung leitet. Es ist am deutlichsten in Kierkegaards Interpretation von Aristophanes' Komoedie <i>Die Wolken </i>zu erkennen. Durch diese systematische Perspektive wird Kierkegaards ambivalente Quellenbehandlung der deutschen klassischen Philologie und Romantik blossgelegt. Das ungeklarte Verhaltnis zwischen Ironie als "absolute, unendliche Negativitat" und der sogenannten "beherrschten" Ironie kann somit anders als fruhere Interpretationen verstanden werden.

Kongs-Emnerne (1863) er Ibsens siste nasjonal.historiske drama. Stoffet er tatt fra norsk middelalder på 1200-tallet og striden mellom Skule Jarl og Håkon Håkonsson om konge.makten i Norge. I denne antologien belyser en rekke Ibsen-forskere dramaet fra ulike perspektiver. Gjennom teaterhistoriske og litteraturvitenskapelige tilnærminger opparbeider boken en historisk kontekst for å forstå Ibsens drama: Den samtidige litteratur- og teaterkritikken, senere oppsetninger, kvinnenes rolle i en mannsdominert verden og Ibsens dramatisering av historiske kilder. Ett av bidragene viser at Ibsens stykke fortsatt er et aktuelt innspill i debatten om hvilke egenskaper en god leder må ha. Antologien er redigert av professor Eivind Tjønneland ved Universitetet i Bergen.

I Debatten om dekadansen i Norge 1890-1896 sto Ibsens kvinneskikkelser sentralt. Forfatteren viser at dekadanse er ikke bare var et skjønnlitterært fenomen, men sto i forbindelse med det «abnorme» i psykiatrisk, juridisk, politisk og moralsk forstand. Det «abnorme» var knyttet til darwinismens og utviklings.lærens begreper om degenerasjon og atavisme. For mye utdannelse ville føre til degenerasjon hos kvinnen, slik at hun ble uegnet som mor og fødte vanskapte barn. Kvinnelige studenter skapte mer politisk radikalisme, nihilisme og anarkisme. Kvinnens hjerne var på samme nivå som primitive folkeslags. Dekadanse impliserte dermed både anti-feminisme og rasisme «Fin-de-siècle» forbandt den «abnorme» kvinnen hos Ibsen med dekadansen.

Dette er verdens første bok om Edvard Munchs kunstnerskap, utgitt første gang i 1894 i Tyskland, og nå oversatt og med etterord av Eivind Tjønneland. Boken gir et unikt innblikk i den første internasjonale Munch-kritikken, og inneholder fire essays av Stanislaw Przybyszewski, Franz Servaes, Willy Pastor og Julius Meier-Graefe.

Fire essays til oppbyggelse og motsigelse.Harket og Tjønneland har redigert et utvalg tekster av Garff og Teuner om Kierkegaards filosofi. De leverer dessuten selv tekster om denne filosofen, som vi i dag ser får sin renessanse. For alle som er opptatt av Kierkegaard spesielt, og generell litteratur og idèhistorie. Nr. 28 i Cappelens upopulære skrifter.

I dette avsluttende bindet drøftes tankeutviklingen fra 1950-årene til årtusenskiftet omkring politikk, helse, medier, skole og utdanning, kirkeliv, litteratur og idrett. Har litteraturliste og stikkordregister.

Ludvig Holberg inntar en ruvende plass i både norsk og dansk kulturhistorie. For det almenne publikum er han i dag mest kjent som dramatiker med komedier som Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget. Men han var også historiker, essayist, romanforfatter, opplysningsfilosof og musiker. Denne antologien viser bredden i Holbergs produksjon med et tyvetalls bidrag fra danske og norske forskere. Boken inneholder artikler fra en rekke fagområder: kultur- og idéhistorie, filosofi, teatervitenskap, kvinneforskning, litteraturvitenskap og nordistikk. Boken er redigert av Gunnar Sivertsen, formann for Holbergsamfundet av 3. desember 1922, og Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen.

Tidsskriftet var opplysningstidens kanskje viktigste publikasjonsform, den borgerlige offentlighetens forum fremfor noe. For første gang kommer en presentasjon av en rekke sentrale opplysningstidsskrifter på norsk. Bidragsyterne er alle ansatt i universitets- og høyskolesystemet innen forskjellige fag. Eivind Tjønneland er professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiB og førsteamanuensis i norsk idéhistorie ved UiO. Boken er utgitt av Fagbokforlaget i samarbeid med Landslaget for Norskundervisning (LNU).

Norsk litterær årbok er ein årleg litteraturvitskapleg antologi. I 2019-utgåva undersøkjer Eivind Tjønneland korleis den sjølvframstillande tendensen og skjønnlitterære framstillingsteknikkar pregar sakprosaen som vart skriven i 2018. Korleis skjer med sakprosaen når forfattarane har skjønnlitterære ambisjonar? Lyrikkåret blir sett under lupa, og det same blir vinnaren av Nordisk råds litteraturpris, den islandske forfattaren Audur Ava Olafsdottirs roman Arr. Jan Inge Sørbøs storverk Nynorsk litteraturhistorie (2018) blir drøfta som litteraturhistorisk verk. I dei nye læreplanutkasta for norskfaget blir den samiske litteraturen løfta fram, men kva kjenneteiknar samisk ungdomslitteratur, og korleis har denne særlege og lite kjende forma for skjønnlitteratur utvikla seg, spør Silje Solheim Karlsen. Korleis skreiv Sigrid Undset om den aldrande kvinnekroppen i den siste romanen om Kristin Lavransdatter? spør Christine Hamm. Morten Auklend følgjer sneglemotivet i ei novelle av Merethe Lindstrøm. Årboka inneheld mellom anna også artiklar om Maja Lundes roman Bienes historie lese frå eit økofeministisk perspektiv, norske bestseljarar i Tyskland, Dorothe Engelbretsdatter og digital litteraturforsking i Skandinavia.

Stein Mehren har helt siden debuten i 1960 vært en av Norges ledende samtidsforfattere. Han er mest kjent som lyriker, men har også utgitt ikke mindre enn ti essaysamlinger. I denne boken har Eivind Tjønneland samlet et utvalg av Mehrens viktigste essays. Noen av essayene kan leses som kommentarer til Mehrens poetikk og diktning, andre drøfter filosofi, kultur- og samfunnsspørsmål. Denne samlingen viser Stein Mehren som en våken, stridslysten og formuleringsglad kritiker. Med sin filosofiske skolering og nysgjerrighet, samt interesse for dagsaktuelle temaer, står han i en særstilling i norsk etterkrigsessayistikk.