Et litterært verk som har fått status som klassiker, er gjerne kommet ut i en rekke for.skjellige utgaver. I denne boka vier vi oppmerksomheten til sentrale forfatterskap og noen av de mest kjente verkene i norsk litteratur gjennom de siste 200 årene. Hovedvekten i bokas fremstillinger ligger på de betydningsbærende forskjellene mellom ulike utgaver av litterære klassikere av følgende forfattere: Maurits Hansen, Asbjørnsen og Moe, Camilla Collett, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Arne Garborg, Amalie Skram, Knut Hamsun, Olav Duun, Cora Sandel, Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas, Thorbjørn Egner, Olav H. Hauge og Gunvor Hofmo. Mens de tradisjonelle norske litteraturhistoriene gjerne har konsentrert seg om historiene i bøkene og noen åndshistoriske strømninger fra kulturlivet, har vi konsentrert oss om historiene om bøkene og tekstene og de økonomiske og materielle betingelsene for produksjonen, distribusjonen og resepsjonen av dem.

En klassiker! En klassiker er både en kunstner og et verk som har evnen til å leve ut over sin egen tid. Tidene skifter, publikum også, men et klassisk kunstverk fortsetter å tale til hver ny generasjon. Samtidig må hver ny generasjon gi verket sin mening – i lys av sin tids erfaringer og livsforståelse. Forlaget Vigmostad & Bjørke vil med «serien Norske klassikere» legge forholdene til rette for at nye lesere kan oppleve de verdier som klassikerne representerer. For å lette tilegnelsen er språket i utgavene derfor lett modernisert. Kommentarer og etterord vil dessuten bidra til å sette innholdet inn i et bredere perspektiv. God lesning! Arno Vigmostad Forlegger Torbjørn Granlien bor på skyggesiden av dalen og er forelsket i Synnøve som bor på solsiden. Torbjørn er i stadig konflikt både med faren og med folket i bygda. Før han får den han elsker, må han lære seg å temme temperamentet og stoltheten sin. Synnøve Solbakken er en kjærlighetsfortelling. Motsetningene mellom de lysere og de mørkere sidene i livet er vevd sammen, både rent bokstavelig og i overført betydning. Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) debuterte med bondefortellingen Synnøve Solbakken i 1857 og fikk sitt kunstneriske gjennombrudd med denne boken. Bare fem år etter fikk han dikterlønn av Stortinget. Bjørnson var en virkelig "åndshøvding" i sin tid, og han var en av Norges beste talere noensinne. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1903.

Ved hundreårsskiftet lever Bjørnson og Karoline vekselvis i Roma, i Schwaz i Østerrike og på Aulestad. Diktaren vender samfunnsengasjementet sitt ut mot verda. Han skriv artiklar mot antisemittismen i Frankrike, tar opp den språklege undertrykkinga av østeuropeiske minoritetar og held foredrag for fredens sak. Diktaren er stadig omstridd, men haustar også stor anerkjenning, det viser feiringa av 70-årsdagen i 1903 og ikkje minst tildelinga av Nobelprisen hausten 1903.Bjørnson, som i meir enn førti år har kjempa for norsk likestilling i unionen eller oppløysing av sambandet med Sverige, kjem på kant med deileiande kreftene i Venstre og står på sidelinja da unionen bryt saman i 1905. Men da brotet er eit faktum, skriv han kraftfulle artiklar i utanlandske aviser og forsvarer Norges avgjerd. Den livslange litterære innsatsen hans tonar ut med den store romanen Mary i 1906 og det siste teaterstykket, Når den ny vin blomstrer, i1908. Alvorleg sjukdom pregar avslutninga av livet hans. Det er derfor eituforståeleg faktum at han igjen svingar seg mot dei store lyriske høgdene med Kantate til Hundreårsjubileet for Norges Velfrå 1909. Berre ei einsleg linje står att etter Bjørnsons talrike skriveforsøk den siste vinteren i livet hans. Til gjengjeld står linja fast: "De gode gjerninger rædder verden."Bjørnson døyr i Paris 26. april 1910. Den danske kongevogna hentar Bjørnsons båre, og folkeoppmøtet i København er enormt da kista blir frakta om bord i panserskipet Norge. Meir enn femti tusen menneske var til stades for å ta avskil med Bjørnson da han vart gravlagd i Kristiania. Det evige forår er siste og avsluttande band i biografien om Bjørnstjerne Bjørnson. Edvard Hoem har skrive vårt nasjonale ikon ned av sokkelen og gjort han til eit menneske for oss.

Band II av Edvard Hoems store Bjørnson-biografi begynner da Bjørnson med familie flytter inn på Aulestad i 1875. På nokre hektiske månader rustar han garden kraftig opp og dyrkar eit intenst vennskap med folkehøgskolefolket på Vonheim, men før vinteren er over innser han at vennene er av eit anna slag enn han, og garden for stor for hans økonomiske evner. Snart er Bjørnson inne i ei religiøs krise som fører til radikal omvurdering av alle tidlegare standpunkt, og vi følgjer han gjennom sytten års strid mot kristelege dogme og i ein politisk kampanje som endar med å utløyse embetsmannsstatens undergang i Norge. På Aulestad og i utlandet utfaldar han eit enormt brevskifte med ei lang rekke kjende kvinner og menn, svolten som han er på å skaffe seg vennskap og alliansar. Han blir intenst opptatt av Georg Brandes, Amalie Skram, Alexander Kielland, Ole Richter og mange andre. Men det bråskiftande sinnet hans og dei beinharde politiske slaga fører rett som det er til konfliktar som i mange tilfelle blir uopprettelege. I opinionen er populariteten hans også skiftande, men det er meir enn tretti tusen menneske som ønsker han velkomen tilbake til Kristiania etter fem års opphald i Paris. Boka tonar ut med den siste store lidenskapelege forelskinga - og breva hans frå denne perioden blir her offentleggjort for første gong.

I 1858 les femten år gamle Bjørnstjerne Bjørnson ein avisartikkel om den franske februarrevolusjonen, om opprøret mot Europas mektige som sprer seg frå land til land, og noko vakner til liv i han. Det er eit engasjement og ei tru på folkopplysing og framtid som han skulle bera med seg resten av livet. I Villskapens år følgjer vi Bjørnstjerne Bjørnson frå han er ein ukjend og ærgjerrig ung mann, til han er midt i livet. Han vert heilt avgjerande i arbeidet for å skapa eit moderne og demokratisk Noreg. Han gjer teateret til skodeplass for det verkelege livet. Han innvarslar den litterære realismen i Norden. Edvard Hoem teikner eit sterkt og tydeleg portrett av denne mannen som var dikter, politikar, teatersjef og redaktør - ustoppeleg og engasjert på nær sagt alle område i samfunnslivet. Samstundes skildrar han Bjørnstjerne Bjørnson som eit menneske blant menneska, som sine venners venn, som ektemannen til Karoline og som stolt familiefar. Og aldri før har det vorte skrive så levande om vennskapet og striden mellom Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, vi følger dei begge fra starten av karrierene deira, og til dei etter kvart går kvar sin veg. Villskapens år er det første av to bind i biografien om Bjørnstjerne Bjørnson. Andre og siste bind kjem i 2010, da det er 100 år sida Bjørnson døydde.

Ved inngangen til 1890-talet måtte Bjørnson konstatere at dei store kampsakene han hadde slåst for sidan ungdommen framleis ikkje hadde vunne fram. Venstre var splitta i to parti, og Høgre hadde overtatt regjeringsmakta. Bjørnson måtte ut på vegane igjen. På heimefronten var det dramatiske tider, Karoline vart meir og meir døv, og sonen Bjørns skilsmisse frå Jenny Sandberg skapte alvorlegusemje mellom ektefellene. Eit lyspunkt var det at gudsonen Sigurd Ibsen tok kontakt og vart ein viktig politisk samtalepartnar for Bjørnson, og han gifte seg med Bjørnsons dotter Bergliot. Samtidig forelska Bjørnson seg i pianistinna Erika Nissen, som han hadde kjent i tretti år. No innleidde Erika og han einhekstiskkjærleikskorrespondanse som i denne boka blir referert og sitert for første gong. Bjørnson-barna gjekk til opprør og fekk slutt på affæren. Paradoksalt nok kom den avbrotne romansen forfattaren og avispolemikaren Bjørnson til gode. Tre års opphaldutanlands for å koma unna skandale og strid, opnaauga hans for dei store internasjonale stridsspørsmåla, fredsspørsmålet, spørsmålet om terrorismen som politisk strategi og rettsprosessen mot den franske offiseren Alfred Dreyfus. Frå utlandet skreiv han glitrandeanalysar i internasjonale aviser. Samtidig greip han kraftfullt ordet for Norges sak i den tilspissa unionsstriden med Sverige. Teaterstykka Over Ævne II (1895) og Paul Lange og Tora Parsberg (1898) førte igjen namnet hans ut på dei europeiske scenane. Året 1899 tona ut med opninga av Nationaltheatret, der Bjørnson satsaman med Henrik Ibsen på første losjerad. I ein siste stor artikkel til fordel for Dreyfus avdekte Bjørnson røtene til antisemittismen, som han karakteriserte som ei gift for Europas folk.

Peder Bjørnson, far til Bjørnstjerne Bjørnson, var arving til storgarden Skje i Søndre Land, men livet hans skulle bli annleis enn tenkt. Han måtte gå frå garden da faren døde brått i 1818 og studerte i vaksen alder teologi i Christiania. Peder Bjørnson var sokneprest i tre ulike prestegjeld, Kvikne i Østerdalen, Nesset i Romsdal og i Søgne ved Kristiansand. Han hadde store ambisjonar om å forbetre den åndelege og kulturelle tilstanden i landet, men den stridbare presten hadde òg eit vanskeleg sinn, og kvar han enn var, kom han i klammeri både med soknebarn og andre embetsmenn. Striden toppa seg i den opprivande "kapteinstriden i Nesset", som endte med at sokneprest Bjørnson vart suspendert frå embetet i to år. Han vart frikjent og gjeninnsett, men striden hadde vore så øydeleggande at sokneprest Bjørnson måtte flyttast til eit anna prestegjeld. I denne boka sporar Edvard Hoem opp kvar striden rundt sokneprest Bjørnson begynte og følgjer det livsdramaet han hamna i. Det er eit portrett av ein mann som ville det rette og som nok hadde rett, mang ein gong, men som først seint i livet skjønte at den som vil oppnå det gode, også må finne vegen til andre menneske. I forteljinga om Peder Bjørnson stig eit fascinerande bilde av det førmoderne Norge fram, eit fattig utkantsamfunn i Europa som på kort tid skulle bli ein del av den moderne verda.

Antologien inneholder 28 noveller skrevet av 17 forfattere, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnsons Faderen, Øystein Lønns Thranes metode og Hans Herbjørnsrud Blinddøra.

Denne boken tar for seg maleren Christian Skredsvigs brevskriving, som gir innblikk i hans liv som kunsthandler, maler og ektemann i Roma og Paris i begynnelsen av 1880-årene. I brevene kombinerte han bilder og tekst på en måte som skapte brevkunst. Boken kaster nytt lys på forholdet til konen Maggie, et av de store ekteskapelige dramaene i tiden med standsforskjellen, sidesprangene og skilsmissen. Den skildrer også vennskapet med Eilif Peterssen, Joakim Skovgaard og Ernst Josephson, samt møter med blant andre Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Har navneregister og litteraturliste.

Konfirmasjonen markerer en overgang fra en livsfase til en annen enten man konfirmerer seg borgerlig eller i kirken. Man forlater barndommen og trer inn i en ny periode. I denne boken er det både dikt, noveller, utdrag fra romaner, visdomsord og små essay, som handler om overgangen fra barn til voksen, og som gir råd og vink, livsvisdom og inspirasjon til å ha med på veien videre.Her er tekster av så vel gamle klassikere som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Alexander Kielland via sterke stemmer som Inger Hagerup, Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe til nye forfattere som Arne Hjeltnes, Arne Berggren og Erlend Loe.Denne inspirasjonsboken kan man ha med seg hele livet. Tekstene er allmenngyldige og kan brukes også i andre sammenhenger. Til konfirmanten er en glede å gi og en glede å få!

Norges nasjonallitteratur, bind 9.

Gamle ærverdige bøker. Bjørnstjerne Bjørnson samlede verker bind 1-5 utgitt av Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1953

Veldig bra

Bondefortellinga handler om Øyvind Pladsen og Marit gjennom barndom og oppvekst. Alle Bjørnsons helter må vinne over ett eller flere karaktertrekk for å bli brukbare i livet. Her er det Øyvind som må vinne bukt med æresyken og selvgodheten.

Gyldendals Lanterne-bøker L108.

Bjørnson var en glitrende taler og en engasjert skribent og forfatter, og mye han har sagt er blitt stående for oss som lysende gullkorn. Noen brukes ofte og er gode å ty til.

Dette er en vakker bok med Bjørnsons femti beste dikt. Utvalget er gjort av Edvard Hoem, som også har skrevet et etterord som åpner Bjørnsons dikteriske univers. Diktene er noe av det sterkeste i Bjørnsons forfatterskap, og de griper oss fortsatt. Denne samlingen viser Bjørnson som billedskaper og dikter på sitt beste. I år er det 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde, og dette vil markeres gjennom hele 2010.